De ti beste barndomsbøkene!

Idé skamløst stjålet fra Ciuva. Mine ti yndlingsbøker og -serier fra barndommen (ikke i prioritert rekkefølge):

Dustene av Roald Dahl

Jeg leste og elsket alt han skrev når jeg var liten. Eneste unntakene var voksennovellene jeg fant på en av mine mange jakter rundt på biblioteket og Verdens Største Fersken, av en eller annen grunn. Charlie og Sjokoladefabrikken og Charlie og den store glassheisen var også favoritter.


Barnas Dal av Anne-Berit Aspås
Dystopier har vært min greie siden jeg var veldig liten. Denne boka handlet om en jente og broren som blir kastet ut av byen og plassert i barnas dal, hvor de må klare seg selv. Utrolig spennende bok, som fremdeles var god når jeg leste den igjen i voksen alder. Anbefaler i samme slengen Veien Til Lan, av samme forfatter.


Bedre å bo under en stein under skogen, Legg bi og plystre etter vinden og Hmm? Agenten fra SKuRRk, alle av Philip Newth
En foreldreløs guttunge som blir plassert hos et ektepar som minner om Roald Dahls Dustene, en gjeng mislykkede sjørøvere som drar til østen for å redde en adelssønn og et håpløst romvesen som forsøker å overta verden og en heks som nettopp har blitt elleve år. Jeg kunne nesten nevnt alle bøkene Philip Newth har skrevet, for hvis biblioteket mitt hadde dem, leste jeg dem!


Mesterdetektiven Blomkvist av Astrid Lindgren Barnedetektiver som løser alt fra mysteriet om den bortkomne hundehvalpen til tyverier! Jeg husker at disse var utrolig spennende når jeg var mindre. Selvfølgelig var både Pippi og Emil, Ronja Røverdatter og Sunnaeng også favoritter av denne forfatteren.


Knerten og Lillebror av Anne-Cath Vestly
Av en eller annen grunn fikk jeg aldri sansen for Ole Aleksander Filibombombom, Aurora eller Guro, men bøkene om Lillebror og Knerten og Mormor og de åtte ungene var og er fantastiske for meg.


Katitzi-bøkene av Katarina Taikon
En bokserie om en sigøynerjente som vokser opp i Sverige. Delvis selvbiografisk, og koselige bøker om alvorlige og ganske vonde temaer, som det å vokse opp i et samfunn man ikke passer inn i og forfølgelsen romfolket fremdeles er utsatt for.


Fem-serien av Enid Blyton
Spesielt Fem på skattejakt, som jeg faktisk klarte å finne bilde av. Pocketen jeg fikk av tante Birgit av den boka er for lengst lest i filler. George var alltid min favoritt av de fire ungene (bikkja var ikke en gang et alternativ for meg).


Den Hemmelighetsfulle Øya av Jules Verne
Egentlig har jeg lyst å skrive "alt av Jules Verne" her, men siden jeg nylig har oppdaget at jeg nesten ikke har lest noe av det han har skrevet, får jeg bare ta favorittene mine: Jorda rundt på 80 dager, Den hemmelighetsfulle øya og Det store loddet. Den sistnevnte har forresten handlingen satt til Telemark, hvor jeg kommer fra.


Biggles- bøkene av W.E. Johns Flyveresset Bigglesworth løper rundt under både første og andre verdenskrig (og i de senere bøkene i mer og mer spaca omgivelser) og sloss mot de onde og redder dagen, før han setter seg ned med en kopp te og diskuterer dagens hendelser med vennene sine Algy og Ginger. Disse bøkene leser jeg enda, men med en anelse mer ironi enn når jeg var yngre.


Robin Hood-serien av John O. Ericsson
Jeg hadde (og har fremdeles) virkelig sansen for helter og eventyr-fortellinger av denne typen. Ericssons bøker om Robin Hood var alltid mine favoritter, og jeg har gjort et forsøk på å samle dem den siste tiden. Barnebøker som fremdeles er festlige 15 år senere er alltid en bonus!


Den Røde Pimpernell av Baronesse Orzy
Denne hører også til bøkene jeg leste om og om igjen som liten. I forrige uke fant jeg faktisk ut at Baronesse Orzy ikke bare skrev en bok om mannen, men godt over ti! Jeg har allerede klart å lete frem åtte av dem, men enda ikke lest ett ord. Så gode bøker må nesten spares til en dårlig dag :P

NaNoWriMo - rekorder

Årets rekorder:

Flest ord på 15 minutter: 943 ord

Dag med flest ord skrevet: 30. November - 6 246 ord

Max skrivemøter på en uke: 3 møter

Dagen jeg hadde skrevet 50k: 27. November

Ord skrevet mellom 1. og 30. November: 60 133

Biblioteket i Bergen

Fuggærn ser deg!

NaNoWriMo - hva skriver jeg egentlig?

NaNoWriMo romanen min er en fortelling jeg har skrevet på siden jeg var fjorten. Hovedpersonen har blitt byttet ut tre-fire ganger, men settingen er alltid den samme: Norge slik landet ville vært etter tretti års diktatur.

Jeg har alltid hatt det mine foreldre betegnet som "et usunt forhold til nyheter". Jeg leser for mye, spesielt om diktaturer. Jeg var fjorten første gang jeg så et menneske bli torturert, på et videoklipp smuglet ut av Kina. Jeg hadde lest meg opp på Burma når jeg var seksten. I 1998 visste jeg mer om Irak enn noen på min alder. Nok til å korrigere læreren når Irak-krigen offisielt ble startet, da USA allerede hadde bombet landet i tre år, og jeg fant det vanskelig å tro at man kunne bombe et land uten å per definisjon være i krig med det. Hun pekte på Serbia, og jeg konkluderte med at voksne er veldig glad i å omskrive virkeligheten. All denne kunnskapen skrev jeg inn i romanen min. På mange måter var det en lettelse når jeg sluttet å skrive den for noen år siden.

Og nå har jeg startet igjen. Men denne gangen ligger ikke fokuset på settingen, men på de tre personene som er fanget i denne settingen: hovedpersonen min Nathaniel, rik, burde ha makt men er sjanseløs som yngste spiller i intrigene som dannes når ett diktatur har gått over til adelsstyre. Viktoria, en taper fra starten som forsøker å gjøre det beste med det hun har, og Erik, offiseren som frem til han møtte de to ungdommene var sikker på at han var en av de snille. En av dem kommer til å dø, kanskje to.

Og plutselig gikk romanen min fra å være om diktaturer og horribelhet til å handle om tre veldig brukte mennesker og samspillet mellom dem. Jeg vet ærlig talt ikke om det er en forbedring. Kanskje jeg finner det ut i desember.

Søvnløse netter, big brother og little brother

Jeg får ikke sove, så jeg har ligget de siste tre timene og lest gjennom halve Little Brother av Cory Doctorow. Det er en av mine nyeste favoritter, og jeg sverger hver gang jeg leser denne boka at jeg skal finne flere romaner av Cory, uten at jeg så langt har gått så langt som å gjøre det.

Sist jeg leste denne boka var Little Brother science fiction. Den handler om San Fransisco etter et terror-angrep, hvor flere tenåringer mistenkes for å være involvert og arresteres av staten. Men sist jeg leste boka var før den arabiske våren, 22/7 og Occupy Wall Street. Det er kvalmende hvor realistisk Little Brother plutselig har blitt.

Det er en scene i Little Brother hvor en av lærerne nevner en tale Mario Savio holdt ved ett av universitetene i California for å forsvare ytringsfriheten. Hvordan protestanter hindret politiet fra å arrestere en tenåring som delte ut politiske pamfletter ved å campe rundt bilen til de lot gutten gå. Fredag var politiets reaksjon på fredelige protester ved et annet universitet i den staten å tåregasse dem i ansiktet fra en halvmeters avstand.

Jeg liker ikke å skrive en dystopisk roman og finne at den stemmer overens med verden slik den er i dag. I ett vestlig land.

To nye engelske ord

Totalt urelatert med NaNoWriMo, men klokka er ikke ti en gang og jeg har lært meg to nye og fantastiske engelske ord:

Baleen og Luddite.

Det førstnevnte er det engelske ordet for hvalbarder (som jeg ikke var klar over at i noen tilfeller ser ut som hår). Det sistnevnte kommer fra en sekt som løp rundt i England på 1800-tallet og ødela mekaniske vevestoler, og blir i dag brukt om alle som er unødvendig negative til teknologiske nyvinninger.

The more you know *STAR*

Det jeg elsker mest med NaNoWriMo

Det finnes til og med et eget symbol for det jeg elsker mest med NaNoWriMo. Dette symbolet er en puslespillbrikke, som offisielt kalles "The Eureka Moment".

Eureka-øyeblikket er når tingene klikker på plass. Enten det er når det plottet fungerer akkurat som du planla, når det skjærer av krapt til venstre og du finner ut at det fungerer enda bedre enn det du hadde planlagt, eller om du har sittet og gremmet deg i dagesvis fordi du ikke har funnet en måte karakteren din kan flykte fra fangevokterene sine som ikke involverer mer flaks enn den Røde Baron eller romvesner. (Hint: når du skal skrive om noen, ikke gjør dem til et geni. Det er grusomt å skrive genier.)

Så kommer det: Eureka-øyeblikket. Alt faller på plass. Du har plutselig et kart foran deg med alle nødvendige detaljer, like klart som om du var den som hadde planlagt flukten fra starten av. Problemene du hadde med realisme er som dugg for solen. Geni-karakteren din får beholde ryktet sitt, og du klarte å unngå en Deus Ex Machina.

DETTE er hvorfor jeg elsker NaNoWriMo.

Lemony Snicket peptalk

Lemony Snicket's pep talk

Dear Cohort,

Struggling with your novel? Paralyzed by the fear that it's nowhere near good enough? Feeling caught in a trap of your own devising? You should probably give up.

For one thing, writing is a dying form. One reads of this every day. Every magazine and newspaper, every hardcover and paperback, every website and most walls near the freeway trumpet the news that nobody reads anymore, and everyone has read these statements and felt their powerful effects. The authors of all those articles and editorials, all those manifestos and essays, all those exclamations and eulogies - what would they say if they knew you were writing something? They would urge you, in bold-faced print, to stop.

Clearly, the future is moving us proudly and zippily away from the written word, so writing a novel is actually interfering with the natural progress of modern society. It is old-fashioned and fuddy-duddy, a relic of a time when people took artistic expression seriously and found solace in a good story told well. We are in the process of disentangling ourselves from that kind of peace of mind, so it is rude for you to hinder the world by insisting on adhering to the beloved paradigms of the past. It is like sitting in a gondola, listening to the water carry you across the water, while everyone else is zooming over you in jetpacks, belching smoke into the sky. Stop it, is what the jet-packers would say to you. Stop it this instant, you in that beautiful craft of intricately-carved wood that is giving you such a pleasant journey.

Besides, there are already plenty of novels. There is no need for a new one. One could devote one's entire life to reading the work of Henry James, for instance, and never touch another novel by any other author, and never be hungry for anything else, the way one could live on nothing but multivitamin tablets and pureed root vegetables and never find oneself craving wild mushroom soup or linguini with clam sauce or a plain roasted chicken with lemon-zested dandelion greens or strong black coffee or a perfectly ripe peach or chips and salsa or caramel ice cream on top of poppyseed cake or smoked salmon with capers or aged goat cheese or a gin gimlet or some other startling item sprung from the imagination of some unknown cook. In fact, think of the world of literature as an enormous meal, and your novel as some small piddling ingredient - the drawn butter, for example, served next to a large, boiled lobster. Who wants that? If it were brought to the table, surely most people would ask that it be removed post-haste.

Even if you insisted on finishing your novel, what for? Novels sit unpublished, or published but unsold, or sold but unread, or read but unreread, lonely on shelves and in drawers and under the legs of wobbly tables. They are like seashells on the beach. Not enough people marvel over them. They pick them up and put them down. Even your friends and associates will never appreciate your novel the way you want them to. In fact, there are likely just a handful of readers out in the world who are perfect for your book, who will take it to heart and feel its mighty ripples throughout their lives, and you will likely never meet them, at least under the proper circumstances. So who cares? Think of that secret favorite book of yours - not the one you tell people you like best, but that book so good that you refuse to share it with people because they'd never understand it. Perhaps it's not even a whole book, just a tiny portion that you'll never forget as long as you live. Nobody knows you feel this way about that tiny portion of literature, so what does it matter? The author of that small bright thing, that treasured whisper deep in your heart, never should have bothered.

Of course, it may well be that you are writing not for some perfect reader someplace, but for yourself, and that is the biggest folly of them all, because it will not work. You will not be happy all of the time. Unlike most things that most people make, your novel will not be perfect. It may well be considerably less than one-fourth perfect, and this will frustrate you and sadden you. This is why you should stop. Most people are not writing novels which is why there is so little frustration and sadness in the world, particularly as we zoom on past the novel in our smoky jet packs soon to be equipped with pureed food. The next time you find yourself in a group of people, stop and think to yourself, probably no one here is writing a novel. This is why everyone is so content, here at this bus stop or in line at the supermarket or standing around this baggage carousel or sitting around in this doctor's waiting room or in seventh grade or in Johannesburg. Give up your novel, and join the crowd. Think of all the things you could do with your time instead of participating in a noble and storied art form. There are things in your cupboards that likely need to be moved around.

In short, quit. Writing a novel is a tiny candle in a dark, swirling world. It brings light and warmth and hope to the lucky few who, against insufferable odds and despite a juggernaut of irritations, find themselves in the right place to hold it. Blow it out, so our eyes will not be drawn to its power. Extinguish it so we can get some sleep. I plan to quit writing novels myself, sometime in the next hundred years.

--Lemony Snicket

NaNoWriMo - Hurra!

NaNoWriMo i en norsk avis!

Er det ikke fantastisk?

I andre fantastiske nyheter: fortellingen går bra, jeg har ikke ANING om hvordan den kommer til å ende, men er en dag på forskudd med skrivingen og gleder meg stort til skrivemøte på Outland i morra.

Min tid forlangte å se mitt pass og ta mine fingeravtrykk.

Eller for å si det på en litt annen måte: gjett hvem som fant en førsteutgave av Sangen om den Røde Rubin på Fretex!

Fra å finne fakta til å kjøpe kart...

Jeg har lært noe nytt i dag!


Under andre verdenskrig hadde England en spesialorganisasjon som het SOE (aka. The Baker Street Boys). Disse planla bl.a. tungtvannsaksjonen på Rjukan, og de hadde Christopher Lee som en av sine agenter (mer her).

SOE inspirerte Ian Flemming til å skrive James Bond, og Christopher Lee spilte Bond-skurk i en av filmene. Ian Flemming på sin side var også med i etterretningstjenesten og kom på et plott for å stjele en enigma kodebok. Han fikk ikke lov å gjennomføre det, noe som gjorde Alan Turning ganske irritert da det betød han måtte knekke koden uten hjelp (noe han gjorde... har jeg nevnt at han er en av mine absolutte helter?).

Alan Turning regnes for å være datamaskinens far på samme måte som Ada Lovelace regnes som datamaskinenes mor. Dette betyr at en PC har en adelskvinne og et homofilt geni som foreldre, noe som forklarer internett.

Vel, det jeg egentlig skulle frem til var dette:

1) S.O.E. er den perfekte organisasjonen til å ansette vampyrer. Tross alt ansatte de Christopher Lee, noe som bør si sitt. Dette kan jeg nå bruke til en novelle jeg har skrevet (World War Vampire). Jeg vet ikke om jeg er mest lykkelig eller skremt over å finne en organisasjon som ikke bare ville ansatt vampyrer, men eneste spørsmålet de ville stilt ville vært "snakker du fransk?"

(S.O.E. hadde ekstremt mange kvinner ansatt for sin tid, noe som både skyldtes at nazistene ikke mistenkte kvinner. Eneste kravet som ble stilt var at de skulle snakke fransk.)

2) Under krigen ble fluktkart trykket på silke, som lett kunne gjemmes unna og tåle det meste. Dette førte til at jeg lette frem noen som selger slike kart og nå har to på vei hjem til meg (Helsinki - Trondheim og Stocholm - Oslo).

Så herved er det fastsatt: fakta fører til shopping!

Dagens sitat: John Waters

"Being rich is not about how much money you have or how many homes you own; it's the freedom to buy any book you want without looking at the price and wondering if you can afford it."

Bøker i København (Vangsgaards Antikvariat)

Det sier vel alt om meg at jeg drar på ferie og tar bilder i et antikvariat. Men til mitt forsvar, denne hadde førsteutgaver!










Fiiiine førsteutgaver! Praktutgaver av Ibsen og H.C.Andersen og mange andre fantastiske forfattere. Jeg gikk meg vill i den butikken i nesten en time (hadde vært lenger om jeg ikke hadde en avtale :P)

Yess! NaNoWriMo!

Da er forumet oppe og går! Linken til en av mine favorittsider, nemlig hvordan formattere poster på NaNoWriMo er vekk, og det er Lemony Snickets peptalk også (men den har jeg spart på, så i verste fall trekker jeg den frem selv når det blir for hardt). Snublet over de som skulle ha peptalks i år, og Brandon Sanderson er på lista... yay!

Alt i alt en god start på dagen!

Trenger du tips til en fantasy eller scifi bok?

Alt du trenger er å klikke denne linken.

Enjoy ;)

Fantasy-forbannelsen.

Jeg klarer virkelig ikke skrive noe annet en fantasy. Case in point:

Jeg setter meg ned og skriver en ide jeg nettopp fikk: en forhørsscene satt under andre verdenskrig. Kommer til slutten av scenen, hvor det viser seg at grunnen til at offeret er upåvirket av sannhetsserumet er at han er en vampyr.

Logisk nok.

Harry Potter håndarbeid

*host* Det teller fordi det er relatert til bøker? Ikke? Synd...

For jeg må allikevel vise frem min eminente monsterbok:



og Ollivander-tryllestav:

Revisjon revisjon revisjon!

Syng det med meg, alle sammen!

http://hollylisle.com/index.php/Workshops/one-pass-manuscript-revision-from-first-draft-to-last-in-one-cycle.html

Show vs. tell, del II

Don't tell me the moon is shining; show me the glint of light on broken glass. ~Anton Chekhov

Jeg har lenge slitt med show vs. tell (hvordan vise noe isteden for å fortelle om det). Selv når jeg forsøker å beskrive noe (show) istedenfor å fortelle det (tell), vil noe av det jeg beskriver være fortalt. Poenget med å vise istedenfor å beskrive koker ned til at det er en vanlig nybegynnerfeil: ikke forklar det du skriver.

Så ikke si at den mannlige helten din er kjekk, vis oss hvordan andre reagerer på utseendet hans, eller hvordan han reagerer på det selv. Du kan fortelle oss at han har sort hår, eller et arr over øyet, men vis oss at jentene dåner.

Vis hvordan Lord Georg hater helten din. Det er lettere å bare si "Georg hatet Roland", men det er også mye mindre involverende for leseren, og hele poenget med å skrive en roman eller novelle er å engasjere leseren, å gjøre ham eller henne til en del av det du skriver. Så hvis du gjennom dialog eller beskrivelser lar små hint om dette hatet lekke ut, vil det være mye sterkere enn setningen "Georg hatet Roland".

Ett annet viktig sted å vise istedenfor å fortelle er når du beskriver følelser. "Han var lettet" eller "hun var fremdeles sint på ham" er svakere setninger enn en paragraf som beskriver handlemåten deres godt nok til at leseren selv kan forstå dette, for eksempel:

Han senket skuldrene og gikk tilbake til oppvasken. Mens han skrubbet kjelene travet hun frem og tilbake på kjøkkenet. På et tidspunkt forsøkte hun å si noe, men ordet ble druknet i bråket når han raste ned bestikk-kurven og hun tok det i seg. Når han begynte å plystre ristet hun på hodet og gikk ut til stua. Han hørte ikke utgangsdøra smelle over lyden av vann.

Jeg er helt med på at dette ikke er det beste eksempelet som har vært satt på papir, men beskrivelser er absolutt et område jeg trenger mer trening på. (Bare gjett hva årets NaNo skal fokusere på!)

http://waltzwithwords.blogspot.com/2010/10/great-unsaid-study-of-show-vs-tell.html
http://foremostpress.com/authors/articles/show_not_tell.html

When you are describing,
A shape, or sound, or tint;
Don't state the matter plainly,
But put it in a hint;
And learn to look at all things,
With a sort of mental squint.
~Charles Lutwidge Dodgson (Lewis Carroll)

Nattesøvn er for pyser!

Jeg tror min indre kritiker legger seg rundt midnatt, for jeg føler alltid jeg får til skrivingen bedre når jeg er god og overtrøtt selv. I kveld har jeg skrevet videre på min lille enhjørningfortelling, som holder på å vokse seg stor og sterk.

Kveldens beste google søk:
* Er "extatic" eller "elated" best ordvalg i denne setningen? (Svar: ingen av dem)

* Hva er en god beskrivelse av etterretningstjenesten jeg skriver om? (Søket førte meg inn på hjemmesidene til CIA og tre wikipedia-artikler. Svar: security police, men det vil nok endres senere.)

* Hvilke språk har ikke kjønnspronomen i dagligtale? (Svar: mange. Hvis jeg nå bare leter meg frem til en finne til å oversette en setning for meg, er alt perfekt.)

Det er lenge siden jeg har vært så leken med dialogen min, og det er lenge siden jeg har vært så fornøyd med resultatet. Overtrøtthet kan være noe av grunnen, men jeg håper inderlig ikke det!


Yndlingsparagraf fra kveldens økt:

På skiltet stod det "Vokt dem for Dragen". Ingen lo. Lokes barn var viden kjent for å være morragrettne.

Barnslig!

Jeg tok en Mary Sue test på en av karakterene mine som jeg testet like etter NaNo i fjor. Sist scoret han 76 poeng (Über-Sue, prøv igjen). Denne gangen fikk han 6 poeng. Noe må funke med omskrivningene mine!

Dette er en fortelling jeg har holdt på med siden jeg var fjorten. Som jeg har gitt opp på fire ganger. Som jeg startet på nok en gang for å skrive en enkelt scene hvor hovedpersonen min heller te i en nydelig porselenskopp og stirrer ut på gaten gjennom hullet som stammer fra husveggen som nettopp datt ned. Litt senere spleiser han romkameraten sin med en jente som ikke er særlig pen lenger, da hun ble truffet av nevnte vegg.

På den andre siden fikk godeste Scarlet 44 poeng. Jeg forsvarer meg med at det er ikke lett å skrive klassiske heltefortellinger uten å ha en klassisk helt i hovedrollen, så får beta lesere eventuelt fortelle meg at jeg tar feil når tiden kommer for kritikk!

Kvinner og rustning

De fleste som har sett en fantasy-forside, eller spilt et pc spill, sett en film eller bare et eneste bilde av en kvinnelig karakter vet at kvinners rustning i fantasy suger. Som en motvekt mot dette, har nå noen startet en tumblr som jeg anbefaler alle å se på. Jeg presenterer herved:

Women Fighters In Reasonable Armor

(Og som en bonus, kvinnelige krigere gjennom historien.)

Sverd! Sverd! Sverd!

For dem som skriver om sverd, er dette en uvurderlig kilde til realisme: ekte (og fantastiske falske) sverd for alle slags bruk. Man må gjerne opp i over hundre dollar for et skikkelig sverd, som dette, som kom for noen dager siden og jeg virkelig kan garantere for kvaliteten for!

Et godt tips er å bruke denne nettsiden for å finne et sverd som er perfekt for ditt eget bruk. Personlig foretrekker jeg en kombinasjon av billig og historisk korrekt, men Sword Buyers Guide har flere kategorier for å finne det perfekte sverdet for deg, og gode omtaler av sverd kjøpt av brukere.

Selvfølgelig kan man lese seg opp på sverd og sverdkamper uten å ha sverd selv, men det er nå mye morsommere å teste det ut selv ;)

Mer enn en hobby...

Et sikkert tegn på at skrivingen er mer enn en vanlig hobby:

Du sitter oppe klokka tre og googler blåsyre for å finne det engelske navnet (og igjen finner at norsk trumfer det engelske språket, som ikke har et godt navn for kjemikaliet) fordi det er en av de siste detaljene du mangler på en novelle du startet på tidligere den dagen.

Jeg har aldri sittet oppe klokka tre fordi jeg bare må strikke ferdig pinnen eller sy ferdig knappehullet, men jeg vet jeg ikke kommer til å få et blunk søvn før denne novellen er skrevet ferdig.

Livets små gleder III

24 bind av de tre musketerer, alle tre bøkene til 125 krone. Fretex lenge leve! (Jeg er nå på bok seks, siste del av første boka.)

Livets små gleder, del II

Å gå gjennom bøkene jeg kjøpte i sommerferien og se hvor mange som er røde. Jeg visste jeg var glad i fargen, men ikke at dette spredte seg til bøkene jeg kjøpte! (Greit, kanskje ikke Frei og Butcher sine bøker passer i kategorien, da det er oppfølgere jeg ville kjøpt uansett, men alle de tre andre er spontankjøp.)

Advarsel!

Skriving kan i ekstreme tilfeller føre til kjøp av vikingsverd.

Og i helt andre (men beslektede) nyheter: NTNU har en helt fantastisk wiki med informasjon om alt fra vikingsverd til kjempeblekkspruter!

Livets små gleder

Ikke bare fikk jeg gjort alt jeg måtte i dag (det var en LANG liste!), men jeg snublet også over noe ganske fantastisk mens jeg hauset rundt i byen.

En bok!
















En fantastisk vakker, ikke-for-gammel-til-å-kunne-leses bok med noveller fra Russland.
















Er den ikke vakker?

Dagens sitat: Dorothy Parker

This is not a novel to be tossed aside lightly.
It should be thrown with great force.

Ting jeg trenger å jobbe med

Jeg vil ikke skrive om ferier, eller blogge om Utøya. Dette er ikke stedet for slikt. Derfor valgte jeg heller bloggtaushet gjennom den siste måneden. Nå er jeg tilbake, med noe så platt som en liste over det jeg må fokusere på videre når jeg skriver.

1) Show, don't tell. (Som nevnt tidligere.)

2) Beskrivelser. De er din venn. (Det er ikke en god ting at alt jeg skriver tar plass i et hvitt tomrom. Jeg begynner å bli flinkere til å beskrive karakterer og bevegelser, men omgivelser er noe jeg virkelig sliter med.)

3) Følelser. Denne går delvis under "show, don't tell" og delvis under beskrivelser, da jeg enten unngår å vise reaksjoner og følelser eller bare refererer til dem fremfor å illustrere dem. Ikke bra.

Alt for nå, men det er en start.

Show vs. Tell

Det største problemet med alt jeg skriver kan kokes ned til det enkle mantraet "show, don't tell" (vis oss, ikke fortell oss). Nesten alle har noe å si om dette, og mye av det var skrevet på en måte som gjorde at jeg automatisk forkastet rådene som ble gitt.

Hovedproblemet var nok at mange av eksemplene som ble brukt var personbeskrivelser, og personlig vil jeg alltid foretrekke "han hadde rødt hår" mer enn "håret hans var like rødt som en solnedgang i syden" (jeg overdriver, men bare litt).

Jeg liker fortellinger som er konsise, som holder seg til poenget og unngår side opp og side ned med blomstrende beskrivelser, så jeg begynte å overbevise meg selv om at jeg kanskje foretrakk "tell" fremfor "show". Heldigvis fortsatte jeg å studere. Jeg fant en fantastisk bloggpost av Chuck Palahniuk hvor han kokte det ned på en måte jeg forstod.

"Forstod", "mente", "tenkte", og min verste fiende "man kunne se at...". Kuren var overraskende enkel: "hvordan". Hvordan vet man at karakteren forstår/tenker/mener noe spesifikt?

Sliter jeg med å skrive svaret? Jepp. Blir det jeg skriver bedre enn det var før dette? Jepp.

Andre gode bloggposter om saken:
- Show, Don't (Just) Tell
- Show, Don't Tell by Robert J. Sawyer

Faren ved for mye fakta

Det startet når jeg innså at jeg ikke kan nok om sverd til å skrive realistisk. Etter å ha brukt helgen på å lese gjennom sidene jeg fant på nettet vet jeg mer, men fremdeles ikke nok.

Det fortsatte med innkjøpet av denne boka (og det heldige funnet av en bok kalt De Norske Vikingsverd som pdf, da den dessverre ikke har blitt gitt ut siden 1919).

Hvis noen kan stoppe meg før jeg ender opp med å kjøpe et sverd "for ytterligere realisme", ville jeg satt pris på det.

Jim Butcher

Dagens overraskelse: Jim Butcher har en blogg.

Mindre overraskende: den er fantastisk.

Dette kan skyldes at de siste dagene har vært en endeløs rekke frustrasjoner i forhold til min egen skriving og et par av bloggpostene hans virkelig hjalp med å sortere tankene og ikke kaste PCen ut vinduet. (Det å håndtere skriverelatert frustrasjon var mye enklere når jeg fremdeles skrev på papir.)

Jeg er nå på mitt åttende utkast på begynnelsen til fortellingen min om Scarlet (syv begynnelser og en prolog, om vi skal være nøyaktige. Hvis du måtte mene det er hypokratisk av meg å skrive prologer når jeg hater å lese dem har du helt rett.). Jeg vet ikke helt om jeg vil gratulere meg selv eller erklære meg for ett håpløst tilfelle. I det minste tror jeg den siste starten jeg skrev faktisk er god nok til å brukes. Etter syv-åtte runder med redigering, vel og merke ;)

Dagens inspirasjon: grafitti

Jeg tar alltid bilder av grafitti i Bergen. Jeg tror hovedgrunnen er at vi har fantastiske kunstnere og kommentatorer som bruker vegger som medium. Alt fra "FML I'm Dutch" og "Hvis du kan lese dette, ikke si det til noen" skriblet på en vegg til kunstverk som tar pusten fra meg. Dette blir nok ikke den eneste posten om grafitti i Bergen. Jeg bor alt for nær sentralbadet til å ikke ha med meg kameraet når jeg går ut.

Korrektrulesing* etter midnatt

Det er virkelig ikke en god idé å lese korrektur på en NaNoWriMo-fortelling etter midnatt. For det første fanger du mest sannsynlig ikke opp halvparten av feilene du gjorde. For det andre skjer det lett at du leser om hvordan Robin Hood knuser et vindu med en stol, og denne monologen oppstår:

"Hva? Pokker, pokker, pokker! De hadde jo ikke glassvinduer på trettenhundretallet! Hadde de stoler på rommene? Ah, fokk it! Jeg liker glassvinduer. Jeg beholder glassvinduene. Muligens med en fotnote hvor det skal stå at vil du ha en historisk korrekt fortelling, så leser du ikke Robin Hood. Hah! Problem løst!"

Før du leser videre og det neste som skjer er at Robin Hood snubler i lissene sine...**

(* Skrivefeilen her er ikke gjort med vilje, men jeg kunne ikke dy meg fra å beholde den.)

(** Kanskje overflødig å si det, men de hadde ikke lisser på trettenhundretallet. De hadde tepper. Han snubler nå i ett teppe.)

ETA: Beste feilen så langt: en av de fredløse takker alle vinklene fordi han overlevde, istedenfor englene han skulle takket (angles - angels).

Fullfør FFS!

Jeg setter meg herved dette målet ut året: å lese ut alle bøkene jeg har kjøpt, begynt på og så lagt bort. De jeg ikke fullfører får Fretex. De jeg fullfører, får jeg beholde (hvis jeg vil).

Her er oversikten:
* Saturn's Children - Charles Stross
* Unseen Academicals - Terry Pratchett
* Snorres Kongssagaer
* Muren - Jean Paul Sartre
* A Picture of Dorian Gray - Oscar Wilde
* A Madness of Angels - Kate Griffin
* Nation - Terry Pratchett
* An Abundance of Katherines - John Green
* The Great Gatsby - F. Scott Fitzgerald
* Catch 22 - Joseph Heller
* The Last Word and Other Stories - Graham Greene
* The Liar - Stephen Fry
* Skilpadden og Andre Noveller - Patricia Higsmith
* Rant - Chuck Palahniuk
* Lullaby - Chuck Palahniuk

Femten bøker totalt, alle av dem enten skrevet av forfattere jeg har lest før og elsket, klassikere jeg virkelig likte første halvdelen av, men allikevel ikke fullførte eller bøker jeg ikke synes var bra nok til å leses der og da, men allikevel har lyst å lese ut.

Målet er å fullføre lista innen 31. desember 2011. Straks de er fullført, vil denne listen erstattes av en ny liste: bøker jeg har i bokhylla, men allikevel ikke har lest en eneste side av.

Wish me luck!

Research information: bands and venues

About me:
I worked as a volunteer at a small venue (350 people) for six years, doing anything from pouring beer to bouncing to being a stage manager, and have also worked at all the largest festivals in Norway. I've worked with anything from bands who're holding their first gig to legends who've played for 30+ years

Venue
* Being a Professional Musician for Dummies (a rant)
* All In a Day's Work (what does an artist liason ("bandansvarlig") do)
* My favourite stories (working as a bouncer)
* DJ in a bar
* Let there be LIGHT! (the very little I know about stage lights)

Band
* Rock 'N' Roll Legends (legends and stories about rock musicians)
* Tour Life (about touring, how it affects a band and what really happens)
* The Worst Five Minutes
* TM, M, PA and the big M (tour managers, ordinary managers, personal assistants)
* Pay to play? Requests? How do you get gigs?
* Fun with riders (about riders, how they look and how much a venue cares about it)

Festivals
* Things I never thought working at festivals would teach me

(Note: I will not tell who I have or have not worked with, but I am more than happy to discuss all other aspects of this wonderfully strange world. If you have any questions, feel free to ask!)

Begynnelser

Jeg har skrevet overraskende mye denne uka, samtidig som jeg har vært horribelt lite produktiv. Du skjønner, alt jeg skriver er begynnelser.

Først om en jente som finner en heksedrepende katt som heter Fish.

Så om en jente som kommer ut fra legevakta og finner ut at noen hun kjenner har tagget en advarsel mot å gå hjem, så hun rømmer. (Dette mistenker jeg kommer til å være en vampyrroman satt i Bergen...)

Så fortsatte jeg på den første setningen jeg skrev til en skriveøvelse i forrige måned ("Hun hadde vært spesifikk i sin bestilling til byrådet, og det hadde lønt seg; den unge mannen som kom mot henne var alt hun hadde hatet i sin ex-mann.")

Akkurat nå har jeg lyst å fikse på starten til en fortelling jeg skrev når jeg var seksten, om en jente som kommer hjem og finner ut at kjæresten har slått opp med henne og ringt politiet på henne, da hun er en rømling. Eller den som handler om en halvalv og som mest sannsynlig ikke kan reddes fordi jeg var seksten og syntes klisjeer var RÅKULT!

Vi får se. Kanskje det ikke er så dumt å samle begynnelser til den dagen jeg ikke klarer å finne på en start, men en midt-del. Jeg håper ihvertfall det, for jeg lurer veldig på hvordan det går med Fish!

Uka fylt med bøker

For å belønne god studieteknikk og stresse ned litt dagene før eksamen, har jeg kjøpt bøker. Seks stykker.

Tre av dem er utlest ("La den rette slippe inn", "The invension of Hugo Cabret" og "The Arrival"). De to sistnevnte var begge en fantastisk kombinasjon av bilder som drev teksten, ikke helt en tegneserie, ikke helt en bok. Hugo Cabret skal videre ut på reise, mest sannsynlig ved å leveres inn til Fretex, da det var en nydelig opplevelse, men ikke noe jeg kan se meg lese mer enn en gang. (Boka er også møkketykk, og bokhylla mi har begrenset plass.) "The Arrival" kommer jeg til å beholde, og mest sannsynlig kjøpe fler av samme forfatter. Den er magisk, og jeg oppdager noe nytt hver gang jeg "leser" den (i motsetning til Cabret-boka er "The Arrival" helt uten ord).

To av dem er fremdeles i posten. Den ene, "Ring Fire", er en samling av tre bøker om en katt som heter Fleabag. Jeg leste den første når jeg var femten og mistet den like etterpå, så det skal bli spennende å se om fortellingen tålte tidens tann (og hvordan den sluttet! Det har irritert meg siden jeg var liten!).

Den andre heter "Kaptein Blåbjørns 13 1/2 liv", og minnet meg om Cabaret-boka, da den har den samme kombinasjonen av tekst og bilde for å fortelle en fortelling. Den var grisebillig, til bare 160 kroner for en stor, tykk, fin og ikke minst NORSK bok. (Jeg leser aldri nok norske bøker. Samtidig kan man vel aldri lese nok norske bøker. Det føles som en mangelvare samtidig som jeg hver gang jeg leter snubler over en ny, fantastisk bok. I dette tilfellet er den oversatt, men jeg har for øyeblikket en liste på fem norske forfattere som skal sjekkes ut straks jeg har tid til å lese noe som ikke er barnebøker.).

Den siste, som jeg for øyeblikket har, men ikke har lest en side av, heter The Stranger, av Max Frei. Russisk forfatter, noe som lover godt (en av mine yndlings fantasy-serier er tross alt Sergei Lukyanenkos Night Watch. Desverre de eneste bøkene av ham oversatt til Engelsk, ihvertfall som jeg er klar over (rop ut om du vet dette ikke stemmer!)). Beskrivelsen bakpå boka starter med "If it weren't for bad luck, Max Frei wouldn't have any luck at all.". Lovende!

For oss som skriver fantasy

For oss som skriver fantasy kan disse være nyttige å ha i mente ;) :

The Fantasy Novelist's Exam

Pete's Evil Overlord List (med enda flere nyttige punkter i Cellblock A og Cellblock B)

Ikke glem håndkleet!

I dag er Don't Forget Your Towel Day, hvor man feirer Douglas Adams ved å ta med seg håndkle når man går ut.

Så langt dagen gått med på å skrive en kort fortelling om en vampyrdrepende angrepskatt som heter Fish (fortellingen er på norsk, men kattene snakker engelsk) inspirert av en scene fra "La den rette komme inn" hvor tretti katter angriper en nylig omskapt vampyr.

Selve boka anbefales for alle med sterk mage, den har vist seg å være en syk, syk, og svært interessant bok (om noe kvalmende i deler... en av de viktigste bikarakterene pedofil, noe som gir sitt preg på boka). Hvis du likte filmen, vil du like boka. Den er mye mer menneskelig enn filmen, samtidig som den er mer brutal. En merkelig balansegang, som fungerer for meg. Jeg hadde aldri trodd jeg kunne bry meg like mye om livene til femti år gamle alkoholikere som de to tolvåringene historien egentlig handler om.

Dagens nettside

Daily Science Fiction

Snublet over ved en tilfeldighet via Absolute Write Water Cooler. Jeg forelsket meg helt i siden etter å ha lest denne fortellingen: The Instructions, som er kort, morsom og herlig. Jeg vil kunne skrive slik!

Dagens sitat: Doctor Who

"Biting's excellent - It's like kissing, only there's a winner."

Å bli en god kritiker

Dette er et problem jeg har hatt den siste tiden. Jeg har funnet mange bra sider med fantastiske mennesker som har plukket fra hverandre det jeg har skrevet og vist meg hvorfor det ikke fungerte. Og hver gang jeg forsøkte å gjengjelde tjenesten, har jeg følt jeg kom til kort. At jeg var for detaljert, for aggressiv, for streng og for hard. Dette har fått meg til å lete etter en liste over hva som gjør en god kritiker. Da jeg ikke fant den, lager jeg en selv.

De to første punktene kan kokes ned til setningen "Husk at det du kritiserer er en annen persons hjertebarn", men med hver sin klausul:

1) Ikke ta sure kommentarer personlig.
Lik maleren som skar opp bildet av tyrefekting når han ble fortalt at oksen var alt for liten i forhold til matadoren vil ikke forfatteren like deg med en gang kritikken er gitt. Så lenge de ikke erklærer at takket være deg har de brukket alle blyantene, plukket bokstavene T og E ut av tastaturet og aldri kommer til å skrive igjen, går det helt fint. (Hvis de erklærer dette, ignorer dem. For det første ba de selv om kritikk, for det andre finnes det mange strengere kritikere enn deg selv der ute. Lesere, for eksempel. Maleren som massakrerte sitt eget bilde, solgte senere delen med oksen på for en ganske bra penge, så aldri så galt og alt det der.)


2) Vær forsiktig med hvordan du ordlegger deg!

* Unngå imperativ, og ordene "du må / skal / trenger /kan ikke /burde ikke". Dette gjelder spesielt på internett, da alt kan oppfattes annerledes enn du mener det.[1]

* Vektlegg at dette er din mening, at selv om det ikke fungerte for deg, kan det være andre som er uenige.

* Hvis det er noe som er generelt feil, fortell dem det på en høflig måte. Det er forskjellen mellom "Du må virkelig lære deg grunnleggende grammatikk før du poster noe offentlig!" og "Jeg la merke til at du har en tendens til å skrifte verbtider i løpet av en paragraf, f.eks. [eksempel] og [annet eksempel]."

* Husk at det er verket du kritiserer, ikke forfatteren. "Teksten grep meg ikke fra starten av" vs. "Du klarte ikke gripe interessen min fra starten av" - i det siste eksempelet oppfordrer du til å gjøre det personlig, noe som aldri er en god ide.

Dette punktet er spesielt viktig hvis du kritiserer noe som er ett irritasjonsmoment for deg, noe som bringer meg til regel tre:


3) Ikke kritiser noe du hater.
Jeg har en personlig liste over ting som driver meg til vannvidd. Ting som får meg til å legge fra meg en bok som ellers virker interessant, og faktisk hate den litt.[2] Noen av disse tingene er forskjellen mellom god og dårlig skriving (hvis du har mer enn tre adjektiv i en setning bør du ha en sabla god grunn for hver av dem!), men de fleste er kun ting som jeg gremmer meg over og andre synes er helt ok (hvis forfatteren har navn med apostrofer på første siden, leser jeg ikke boka. A'llaina kan være den kuleste heltinnen i noen bok noensinne, og jeg kommer uansett ikke til å lese et ord. Før du sier noe; jeg er klar over at jeg er sprø.)'

Alle har noe de hater. Ikke prøv å omvend en forfatter fra å skrive chicklit bare fordi du foretrekker fantasy (eller omvendt), og ikke korriger apostrofer i navn og stedsnavn bare fordi du hater dem.


4) Hvis teksten er helt håpløs: fokuser på det store bildet.

Og hvis teksten ikke er helt håpløs: fokuser på det store bildet. Min største feil som kritiker er at jeg flikker på ord og "maler skuta" når det er hull i baugen. Ta de store tingene, ignorer "forbedring" av setninger, spesielt da det ofte fører til at du "fikser" ting så de høres mer ut som om du har skrevet dem selv (dette er ihvertfall min erfaring).


5) Still spørsmål!
Ikke fordi du nødvendigvis trenger svar, men fordi det er spørsmål du stiller deg selv mens du leser teksten. Hvis det plutselig kommer en ninja hoppende ut av buskene og du spør deg selv "Hvor kom ninjaen fra? Var ikke dette en historisk romanse?" så er det faktisk en god ting å spørre forfatteren om dette. Det er mye bedre å legge feilen til deg selv ("Gikk jeg glipp av noe? Hvor kom disse ninjaene fra?"), fordi av og til er det en setning du har hoppet over, og du ser da mindre ut som en dust enn hvis du prøver å belære forfatteren. Det er også en god måte å vise frem plothull uten å være en alt for stor besserwisser.



Annen lesing:
* critters.org: diplomati, ordvalg og "hva du gjorde galt, med eksempler"
* Sierra Godfreys "Toxic Critique Group"
* Rich Hampers "How To Cope With Critiquing"

Det er sikkert MANGE flere punkter som trengs på denne lista, så hvis du har noen tips så er kommentatorfeltet åpent og lengtende!

Ting jeg hater:

Søvnløse netter fører til mye rart, så hvorfor ikke en liten hatliste? Merk at denne er ment useriøst, kun mine personlige irritasjonsmomenter i bøker, og da spesielt fantasy/scifi. Hvis du er uenig i / har ting du selv har lyst å sette på listen, føl deg fri til å legge til i kommentarene!

1) Apostrofer i navn (spesielt i stedsnavn).
Når du kaller ørkenen din for Ser'hala får det deg til å høres ut som om du prøver å leke Waliser. Slutt med det. (Denne er VELDIG personlig, og totalt ubegrunnet.)

2) Adjektiv og adverb-syken.
Hvis du har en knivslire som er laget av mykt, sterkt sort lær, har jeg ikke lyst å høre om den.

3) Ikke-eksisterende fremmedord.
Det helten din holder er en kniv, ikke en segob. Hvis det er en grunn til at ordet kniv (eller dolk, sverd, bajonett, katar, sai, kukri, kris eller lignende) ikke strekker til, beskriv det som gjør den spesiell og legg til ordet dolk.
Jeg har en helt spesiell regel for fantasy og science fiction: hvis du har mer enn fem ikke-eksisterende ord i løpet av de to første sidene av en bok, kommer jeg ikke til å lese den. Jeg har gått fra reglen to ganger, for Anthony Burgess' "A Clockwork Orange" og Axel Jensens "Lul", som begge er skrevet på ikke-eksisterende språk (og begge er fantastiske bøker).

4) "Heltinne foran speilet"-beskrivelser.
For det første er jeg egentlig ikke interessert i hvordan helten din ser ut. Så lenge det ikke er relevant for fortellingen, trenger jeg ikke vite at hun har fregner, knappenese eller smilehull. Hvis hun stopper opp foran speilet og beskriver alt fra skostørrelse til museflettene sine har du mistet meg. Jeg bryr meg ikke døyten! Fortell meg det som er absolutt nødvendig, og så lite som mulig mer.
(Dette fører til at jeg har den motsatte feilen; så få beskrivelser at det blir vanskelig å forstå grunnideer for karakterene mine. En av karakterene mine er sytten år gammel, men prater som en gammel gubbe. Det er absolutt nødvendig at jeg forklarer at han er sytten før leseren får ideen at han er sytti.)

5) Prologer.
Nok en som ikke gir mye mening, men irriterer meg grenseløst. De er sjeldent relevant, sjeldent like gode som resten av historien og svært ofte lange. Det er først denne måneden, ved å snakke med en annen som også hatet prologer, at jeg fant ut hvordan man unngår disse: hopp direkte til første kapittel. Det sier kanskje litt om hva slags leser jeg er at dette aldri har slått meg før (jeg er typen som til og med leser forordet, selv om jeg har lært å vente til jeg har lest resten av boka så jeg ikke blir fortalt slutten før jeg har begynt på boka.) Så langt har jeg lest én epilog jeg faktisk likte, og den var akkurat litt over en A4 side ("Shade's Children" av Garth Nix).

6) Epiloger.
Mitt hat for epiloger er ikke på langt nær så dypt som det for prologer, men er samtidig mer logisk da det stammer fra to bøker jeg personlig mener ble helt ødelagt av epilogene sine (siste Harry Potter boka og "Lost Souls" av Poppy Z. Brite, selv om epilogen i sistnevnte tilfellet var bokas minste problem (la oss si det sånn: far-sønn incest burde komme med advarsel bak på boka)). Jeg vil ikke vite hva som skjedde lenge etter boka var over, det har jeg lyst til å finne på selv.

7) Ingen slutt.
Selvfølgelig teller ikke min anti-epilog stanse hvis forfatteren ikke har en skikkelig slutt på boka. Hvis plottet handler om en jente som rømmer fra de som har tatt henne til fange og går i månedesvis for å komme tilbake til leiren hun ble kidnappet fra, så holder det ikke å slutte boka i det hun kommer til leiren og finner ut at den er nedbrent og plyndret. Dette er ikke en slutt! (Jeg skulle ønske jeg husket tittelen på den boka, men av en eller annen grunn er dette mest populært i barnebøker, og jeg leste den når jeg var tolv.)
Også nominert er "Onkel Robinson" av Jules Verne, hvor siste side kunne fortelle meg at "dessverre døde forfatteren før han rakk å fullføre manuskriptet for denne boka, men siden det var en så trivelig bok tenkte vi at vi skulle publisere den allikevel. Denne historien har mye til felles med "Den Hemmlighetsfulle Øya" av samme forfatter." Greit nok at dette fikk meg til å lese min første roman på over 300 sider, men jeg var ÅTTE! (Jeg har fremdeles ikke tilgitt forlaget for å ikke nevne dette tidligere. De neste fem årene leste jeg alltid den siste setningen først, bare for å forsikre meg om at de ikke inneholdt ordene "død forfatter". Første ordene jeg leste av Ringenes Herre var ""Vel, jeg er hjemme," sa han." Selv om jeg ikke var klar over hvem det var som sa det, var jeg derfor dønnsikker på at Frodo kom til å overleve hele greiene, noe som var ganske antiklimatisk i en så dramatisk bok.)

8) Gebrokken Engelsk.
Hovedproblemet mitt med karakterer som ikke har engelsk som morsmål er måten de snakker feil på. En franskmann ville aldri sagt ting som "We go in the plane, oui?" når "ja" er ett av de femten første ordene du lærer på et nytt språk (ja, nei, takk, unnskyld, skål, tallene 1-10). Selvfølgelig vil ikke syntaksen deres være perfekt, og preposisjoner er ofte det siste man mestrer. Men syntaksen vil ofte være adaptert fra morsmålet deres, og de vil kun krydre setningene med ord fra deres eget språk når de ikke kan ordet på Engelsk. "We go in the... avion?" gir mye mer mening.

9) Skrevne dialekter.
Som russere i en James Bond film, finnes det noen karakterer som ikke får lov til å snakke skikkelig engelsk. Disse er ofte franske, russiske, skotske eller irske, og dialekten deres blir radbrukket til tolvte grad. Franskmenn uttaler aldri bokstaven H, russerne legger til -ski på slutten av alle ord og britene klarer ikke si en eneste setning uten å legge til "bloody" eller "pip pip".
For dialekter er regelen enkel: ikke overdriv. Beskriv at de har en irsk lilt heller enn å forsøke å skrive den, da det ofte blir karrikert og irriterende. Samme for franskmenn og russere som snakker engelsk. Og hvis du har lyst å bruke et ord som er spesifikt for den dialekten (mate, bloody), bare ikke gjør det. Eventuelt finn en brite og sjekk hvor ofte han eller hun bruker ordet. Du vil bli overrasket over hvor sjeldent ord vi mener er typiske for en dialekt faktisk brukes.

Tegn på at du er på et bra skriveforum:

1) L.Ron Hubbard kritiseres for ulogisk scifi istedenfor, vel, alt annet man kan kritisere den mannen for.

Korrekturprosessen

Da var vi på tredjeutkastet med enhjørningfortellingen (eller versjon 2.3 i følge dokumentene mine, etter versjon 1.0, 2.0, 2.1 og 2.2. Jeg vet ikke om jeg skal være stolt over at jeg lærer så mye eller flau over at så mye er galt!)

Så langt har hele korrekturprosessen lært meg utrolig mye om meg selv:

* Selv om jeg liker å skrive uten å ha peiling på hvordan jeg ender, betyr ikke det at jeg ikke kan stramme opp teksten etter førsteutkastet så ting blir avslørt i en logisk rekkefølge, ikke i rekkefølgen jeg tilfeldigvis fant på ting.

* Plottene mine og setningene mine trenger å slanke seg. Jeg har en tendens til å bruke sytten ord der syv holder, og å sno inn sidekommentarer som distraherer istedenfor å interessere.

* Problemet mitt er ikke at jeg er for lite kritisk til meg selv, men at jeg er selvkritisk på feil områder. Jeg stresser alltid over dialogen min og flikker på den, noe jeg har fått komplimenter for, men det hjelper lite når plottet ikke gir mening fordi jeg glemmer å nevne informasjon som er nødvendig for at leseren skal forstå plottet (som at spøkelset er sytten år gammel, ikke sytti, eller hvordan magiens verden forholder seg til vår verden, for å ta eksempler fra enhjørningfortellinga).

Det morsomme med denne prosessen er at jeg bruker mye av det jeg har lært på tidligere fortellinger, nesten ubevisst. NaNo romanen min for 2010 har plutselig fått en helt ny start, som jeg selv mener er en million ganger bedre enn den forrige. Dette skjedde takket være flere av skrivebøkene jeg leser for tiden, som alle advarte mot å begynne med hovedpersonen din i krise, da leseren enda ikke vet hvorfor han eller hun skal bry seg om dem. Thomas the Thief gikk dermed fra å tortureres i et fangehull (noe jeg ærlig talt ikke likte å skrive heller) til å traske ned en vei. Det skremmer meg nesten at jeg ikke oppdaget tidligere at det sistnevnte er bedre!

Game of Thorns (aka. jenter leser ikke fantasy!)

Som dere sikkert vet har Game of Thorns nå blitt gjort om til en tv-serie. Hvor god den vet jeg ingenting om, men jeg trenger hverken ha lest bøkene eller sett serien for å bli mektig irritert av slakten den fikk i NY Times, som går ut på at de romantiske scenene har blitt lagt til for at jenter skal se på, "av en frykt, som kanskje ikke er ubegrunnet, at ingen kvinne i live i dag ellers ville sett den" (link) (highlights). Som anmelderen nevner litt senere: "jeg kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har truffet en eneste kvinne som har protestert mot bokklubben sin og nektet å lese den nyeste boken til Lorrie Moore med mindre alle var med på å lese Hobbiten først."

Kjære anmelder: dette sier mer om ditt snevre verdenssyn (og dine venninner) enn noe annet. Hvis ikke du liker noe, kan umulig en annen kvinne like det samme! Det er jaggu ikke rart jeg ofte vitser med at jeg må være 50% gutt. Jeg liker ikke sminke, chicklit eller romantiske bøker. Jeg har et verktøysskrin under senga, og over halvparten av bokhylla mi (og alle de skjønnlitterære bøkene jeg har lest dette året) er fantasy.

George R.R. Martin sa det best: "hvis jeg kun skriver guttebøker, hvem er alle disse guttene med pupper som dukker opp i hundretall hver eneste gang jeg er et sted for å signere bøker?" (link)

P.s: tilgi de elendige oversettelsene, det er midt i pollensesongen!

For Famlende Forfattere

Jepp, overskriften er bare fordi jeg for en gangs skyld fant bokstavrim underholdende.

Visste dere at Cappelen Damm har en egen blogroll? For det visste ikke jeg, og jeg er fascinert!

Sjekk ut http://www.forlagsliv.no/. Masse om kommende bøker og bransjeprat.

Dette betyr selvfølgelig at jeg må sjekke ut om noen av de andre forlagene gjør noe lignende, men det skjer pokkermekke før eksamen! Nok tidsbortkasting nå, tilbake til bøkene (straks jeg har lest ferdig dette innlegget om anmeldere vs. forlag, selvfølgelig).

En enhjørning vokser opp - de vanskelige tenårene

Jeg er nå på andreutkastet av fortellingen min om enhjørningen. Takket være en tilfeldig kommentar fra en betaleser har hovedpersonen min plutselig skriftet kjønn, to karakterer skrives ut og jeg begynner å få et godt bilde av hva jeg trenger å jobbe med i alt jeg skriver, ikke bare denne fortellinga.

Noe av det viktigste dette har lært meg er at jeg må vente et døgn fra jeg får kritikken til jeg takker pent for den. Det tar meg ofte 24 timer å faktisk mene det når jeg sier takk! De første timene blir brukt til å gremme meg og furte, fordi jeg helt seriøst trodde fortellinga var perfekt denne gangen. Etter det leser jeg kritikken en gang til og finner ut at jeg som regel er enig i nesten alt de sier. Gjerne finner jeg samtidig ut at det ikke er vanskelig å rette opp i det som er galt.

Til nå har den eneste kritikken som faktisk irriterte meg vært en som påstod at alt med fortellingen min var fantastisk, noe jeg visste at absolutt ikke stemte, sagt på en måte som tydet på at den som sa det knapt hadde lest et ord. Det svei spesielt mye da dette var mitt katastrofale førsteutkast, hvor en av betaleserene kapitulerte halvveis gjennom fordi det var klikke umulig å forstå hva jeg forsøkte å si (han/hun hadde helt rett, og det har nå blitt rettet på).

Andreutkastet mitt ble mye bedre. Det var kortere, hadde færre karakterer (selv om jeg skal fjerne to til) og det var nesten mulig å følge både plott og karakterer. Jeg hopper fremdeles for mye fra sted til sted, men har nå klart å kutte det ned fra seks steder til fire. Eneste store feilen med andreutkastet er at jeg gikk fra å ha en for dominerende hovedperson til en som nesten var anonym. Det er slike ting vi har tredjeutkast for!

En liten unnskyldning

Dette er bare en post for å forklare hvorfor jeg ikke har blogget på over en uke. Jeg prøver å være en flink og aktiv blogger, både fordi dette temaet interesserer meg og fordi all skriving er god trening, men akkurat denne uka har jeg løpt rundt og jobbet på Bergenfest, og akkurat den festivalen prioriterer jeg over nesten alt annet. (Ja, det er SÅ gøy å jobbe der.)

Men mens jeg har forsøkt å finne bensinstasjoner i Oslo som tar lastebiler på fire meter og gått på mindre søvn og mer kaffe enn jeg trodde det var mulig å overleve på, har ting skjedd. Jeg har fått bøker i posten og biblioteket. "Story" av Robert McKee, "Thanks, But This Isn't For Us" av Jessica Page Morrell og "Self-Editing for Fiction Writers" av Browne & King. Dette skal leses i de neste ukene, og jeg har store planer om å poste mine tanker om de forskjellige bøkene her.

Om å slutte og hate grammatikk

Det er noe galt med setningene mine, og jeg vet ikke hva!

Det ble påpekt av to av de tre som kritiserte fortellinga mi på Review Fuse at setningene mine er keitete. I noen tilfeller påpekte de hva som var galt, i andre tilfeller påpekte de ting jeg mener overhode ikke er galt. (Jeg kommer til å kjempe til blods for å få beholde mine ufullstendige setninger!) Min konklusjon er allikevel at det er noe grunnleggende galt med min engelske setningsoppbygging.

Jeg har laget en liste:
- klønete sammensatt ord
- bruker norsk ordstilling på engelske setninger
- bruker femten ord på noe som kan sies bedre med fem
- verbtider

Har jeg nevnt at jeg hater grammatikk? Det kommer virkelig og biter meg i baken nå. Faktisk tør jeg gå så langt som å gjøre mitt grammatikk-hat til syndebukk for situasjoen jeg nå er i. Jeg har unngått all informasjon som kan minne om grammatikk, og det betyr bare en ting: nå må jeg sette meg ned og studere det. Ikke bare på engelsk, men også på norsk, da grammatikk-kunnskapen min på begge språkene best kan beskrives som "har rom for forbedring". (La oss si det slik: før jeg begynte å skrive denne bloggen stavet jeg grammatikk med én M.)

Selv om jeg enda ikke er helt sikker på nøyaktig hva jeg gjør galt og dermed hvordan jeg kan fikse dem, begynner jeg å bli sikrere på hvordan jeg skal fikse det. Dette har, som det meste som skjer i livet mitt, ført til internett-shopping. Tre bøker om det å redigere det man skriver, og jeg er for øyeblikket på jakt etter en god grammatikkbok som tar for seg britisk-engelsk grammatikk. Tidene får vise om det siste lar seg oppdrive.

Eller, for å være helt ærlig, tiden får vise om jeg gidder oppdrive en. Etter å ha funnet ut at wikipedia-artiklene om grammatikk ikke biter, er sjansene større enn de var før.

Query letter vs. følgebrev

Det har sine ulemper å fortrinnsvis lese engelske blogger. For noen uker siden ble jeg klar over konseptet med query letters, hvor man lager en kort beskrivelse av bokas handling, ment å lokke redaktører eller agenter til å lese akkurat din bok. I USA og UK er dette den beste måten å få solgt et manuskript. Manuskripter som ikke har blitt sendt etter ønske havner i noe som kalles en "slush pile" og i følge de fleste agenter like gjerne kan kalles limbo. Det vil ta mange måneder før de leses, hvis de leses i det hele tatt.

Når jeg forsøkte å finne det norske ordet for query letter for ordlista mi, fant jeg ut at vi faktisk ikke har noen. Her sender man manuskriptene inn uten introduksjonsbrev eller annet fjas. Personlig foretrekker jeg deg slik, da manuskriptet vil bli forkastet på eget grunnlag, ikke på grunn av et svakt query letter. Samtidig gir det meg et aldri så lite hint om at jeg vet alt for lite om den norske bokbransjen... På tide å sette inn et lite støt med undersøkelser den veien, ikke bare henge på internasjonale fora og håpe det kan stemme her også.

Jeg linket i en tidligere post til en veldig god blogg jeg snublet over, nemlig Ikke slik, men slik, som beskriver følgebrev i detalj. En positiv overraskelse, da jeg ikke helt hadde tenkt på at norske bloggere ikke bare var fjorten år gamle jenter som blogget om mote.

Alt maset rundt query letters har allikevel vært veldig kjekt for meg. Det har lært meg en liten lekse. Mange av feilene folk gjør med query letters er feil de også gjør i selve manuskriptet. Derfor kan det være glupt å titte over reglene for query letters selv om du mest sannsynlig ikke trenger dem.

Min personlige favoritt (og mange andres) er Query Shark, tett etterfulgt av Editorial Anonymous og The Quintessentially Questionable Query Experiment. For dem som ikke får nok av de to er det en fin liste her over mange blogger som tar for seg query letters i detalj.

Og hvis noen kunne tipse meg om hvordan jeg får linkene mine til å slutte å være mørkegrå på den mørkegrå bakgrunnen min, hadde det vært veldig kjekt.

Jeg hater verden!

Jeg hater verden! Jeg hater fortellinga mi, og jeg hater hvert ord jeg har skrevet som nå har vist seg å være overflødig.

Eller for å være mer konsis: jeg har nettopp fått kritikk på fortellinga mi. Kritikk jeg ba om, trengte, og som allikevel irriterer meg noe så sinnssykt, inderlig, endeløst.

Som jeg sa i en tidligere post: det er ikke enkelt når noen påpeker at ditt perfekte lille barn har seks fingre. Eller i mitt tilfelle, er så omstokka at det beste jeg kan gjøre akkurat nå er å printe den ut, klippe ut et par kritiske avsnittene og bevege dem rundt til de er et sted de gir mening.

Noe som egentlig ikke er så vanskelig. Og uten de tre kritikkene ville jeg ikke vært klar over det, og historien ville vært mye svakere enn den nå kan bli.

Jeg hater ikke kritikker, men jeg skulle gjerne ønske jeg kunne skrive perfekte førsteutkast. Er det virkelig for mye å be om?

ETA: Og bare som et bevis på hvorfor poster som denne kanskje ikke burde være offentlig: under to timer etter at den var publisert, hadde jeg fikset alle feilene bortsett fra dem som krevde omskriving. To dager senere skrev jeg om hele kapittelet, og mens jeg fremdeles ikke er helt fornøyd med den vet jeg nå hvordan jeg kan fikse det. Harde betalesere er verdt sin vekt i gull!

Tall om bøker

Det er mellom 1300 og 1700 tegn på en vanlig bokside[1] og med 12 punkts monospatieret skrift og dobbelt linjeavstand er det ca. 25 linjer [2]

En Young Adult roman bør ligge på mellom 50 000 og 100 000 ord. (1-2 NaNoWriMo'er)

Den første Harry Potter-boka var på ca 77 000 ord. Den fjerde var på 191 000. Den første Twilight-boka var på 130 000 ord. [3]

Jennifer Laughran har en bloggpost [her] som gir en oversikt over hvordan tallene bør være for barnebøker (fra bildebøker til Young Adult).

Skrivesperre

Jeg leser veldig mange skriveblogger for tiden. I en eldre post på Editorial Anonymous diskuterte de begrepet "hook". Under diskusjonen var det noen som kommenterte at en lærer de hadde ikke trodde på skrivesperre. Dette hadde hjulpet henne enormt, da hun bare fortalte seg selv at hun hadde ikke skrivesperre (writer's block), hun bare angrep ikke historien fra den rette vinkelen.

Ideer som det irriterer meg.

Jeg tror hovedgrunnen er at jeg har gått gjennom episke tre år med skrivesperre. Jeg skrev nesten ikke et ord, og det jeg skrev var elendig. Jeg tror fullt å fast på skrivesperre fordi jeg hadde det. Men hun og jeg snakker om to vidt forskjellige ting.

Jeg har hatt skrivesperre av den typen hun snakker om, hvor jeg måtte gå tilbake, lese teksten og slette deler fordi jeg hadde skrevet meg vekk fra det jeg ønsket å skrive om eller bare ikke var fornøyd med det jeg skrev. I slike tilfeller er det helt greit å ikke tro på skriveblokk og heller jobbe litt mer med fortellinga.

Men min tre år lange skriveblokk? Den skjedde mens jeg var syk. Helsa mi opptok mye av tiden min, stress rundt andre sider av livet mitt opptok resten. Jeg hadde tid, men jeg hadde ikke overskudd til å skrive. De gangene jeg forsøkte å presse meg selv, gikk det galt. I disse tilfellene både tror jeg på og respekterer skrivesperre. Skriving er for meg en hobby. Jeg har ingen illusjoner om at jeg noensinne vil tjene penger på dette. Derfor har jeg også friheten til å se på verdnen min og si at "nei, nå tar jeg meg fri fra skrivingen". Selv om det er noe jeg elsker å gjøre. Selv om det er noe jeg gjerne skulle gjøre for å distrahere meg selv fra stresset. Men det er så mye lettere å godta et dårlig strikket skjerf enn en dårlig skrevet fortelling.

Ordliste

Som så mye annet på denne bloggen, er dette skrevet fordi jeg selv trenger en liten huskeliste. Etter å ha stått i noen minutter på biblioteket i går og forsøkt å komme på hva pokker et "radio play" var på norsk, fant jeg ut at en ordliste var på sin plass.

Tegnforklaring:
ord på engelsk (eventuell forkortelse) - ord på norsk, eventuell forklaring / utdyping


ORDLISTE

beta reader / beta- på samme måte som spill har betatestere, liker forfatterspirer på internasjonale forum å bruke begrepet beta om venner og ukjente som gjennomsøker et manuskript for feil. Jeg har blogget om dette her og her.

genre - sjanger

main character (MC) - hovedperson

manuscript (ms.) - manuskript [definisjon]

picture book (PB) - billedbok

query letter - kort brev på under en A4 side som introduserer ditt manuskript for et forlag. Irrelevant i Norge, har derfor ingen norsk definisjon [les mer]. (Kort forklaring: norske forlag ønsker komplette manuskripter, amerikanske forlag vil først ha et quiery letter. Det nærmeste vi kommer er følgebrev, som skal legges ved manuskriptet og består av din kontaktinformasjon og helst så lite som mulig annet.)

radio play - hørespill (takk til snille bibliotekaren for dette!)

young adult (YA) - ungdomslitteratur, ofte med fokus på aldersgruppen 15-21

(hvis du mener dette var ynkelige greier, har du helt rett. Denne vil utvides hver gang jeg snubler over et ord jeg enda ikke har forklart, og som er relevant. Hvis du har noe å bidra med er det bare å poste i kommentarfeltet.)