Det største problemet med alt jeg skriver kan kokes ned til det enkle mantraet "show, don't tell" (vis oss, ikke fortell oss). Nesten alle har noe å si om dette, og mye av det var skrevet på en måte som gjorde at jeg automatisk forkastet rådene som ble gitt.
Hovedproblemet var nok at mange av eksemplene som ble brukt var personbeskrivelser, og personlig vil jeg alltid foretrekke "han hadde rødt hår" mer enn "håret hans var like rødt som en solnedgang i syden" (jeg overdriver, men bare litt).
Jeg liker fortellinger som er konsise, som holder seg til poenget og unngår side opp og side ned med blomstrende beskrivelser, så jeg begynte å overbevise meg selv om at jeg kanskje foretrakk "tell" fremfor "show". Heldigvis fortsatte jeg å studere. Jeg fant en fantastisk bloggpost av Chuck Palahniuk hvor han kokte det ned på en måte jeg forstod.
"Forstod", "mente", "tenkte", og min verste fiende "man kunne se at...". Kuren var overraskende enkel: "hvordan". Hvordan vet man at karakteren forstår/tenker/mener noe spesifikt?
Sliter jeg med å skrive svaret? Jepp. Blir det jeg skriver bedre enn det var før dette? Jepp.
Andre gode bloggposter om saken:
- Show, Don't (Just) Tell
- Show, Don't Tell by Robert J. Sawyer
No comments:
Post a Comment