Sunday 27 November 2011

NaNoWriMo - rekorder

Årets rekorder:

Flest ord på 15 minutter: 943 ord

Dag med flest ord skrevet: 30. November - 6 246 ord

Max skrivemøter på en uke: 3 møter

Dagen jeg hadde skrevet 50k: 27. November

Ord skrevet mellom 1. og 30. November: 60 133

Thursday 24 November 2011

NaNoWriMo - hva skriver jeg egentlig?

NaNoWriMo romanen min er en fortelling jeg har skrevet på siden jeg var fjorten. Hovedpersonen har blitt byttet ut tre-fire ganger, men settingen er alltid den samme: Norge slik landet ville vært etter tretti års diktatur.

Jeg har alltid hatt det mine foreldre betegnet som "et usunt forhold til nyheter". Jeg leser for mye, spesielt om diktaturer. Jeg var fjorten første gang jeg så et menneske bli torturert, på et videoklipp smuglet ut av Kina. Jeg hadde lest meg opp på Burma når jeg var seksten. I 1998 visste jeg mer om Irak enn noen på min alder. Nok til å korrigere læreren når Irak-krigen offisielt ble startet, da USA allerede hadde bombet landet i tre år, og jeg fant det vanskelig å tro at man kunne bombe et land uten å per definisjon være i krig med det. Hun pekte på Serbia, og jeg konkluderte med at voksne er veldig glad i å omskrive virkeligheten. All denne kunnskapen skrev jeg inn i romanen min. På mange måter var det en lettelse når jeg sluttet å skrive den for noen år siden.

Og nå har jeg startet igjen. Men denne gangen ligger ikke fokuset på settingen, men på de tre personene som er fanget i denne settingen: hovedpersonen min Nathaniel, rik, burde ha makt men er sjanseløs som yngste spiller i intrigene som dannes når ett diktatur har gått over til adelsstyre. Viktoria, en taper fra starten som forsøker å gjøre det beste med det hun har, og Erik, offiseren som frem til han møtte de to ungdommene var sikker på at han var en av de snille. En av dem kommer til å dø, kanskje to.

Og plutselig gikk romanen min fra å være om diktaturer og horribelhet til å handle om tre veldig brukte mennesker og samspillet mellom dem. Jeg vet ærlig talt ikke om det er en forbedring. Kanskje jeg finner det ut i desember.

Sunday 20 November 2011

Søvnløse netter, big brother og little brother

Jeg får ikke sove, så jeg har ligget de siste tre timene og lest gjennom halve Little Brother av Cory Doctorow. Det er en av mine nyeste favoritter, og jeg sverger hver gang jeg leser denne boka at jeg skal finne flere romaner av Cory, uten at jeg så langt har gått så langt som å gjøre det.

Sist jeg leste denne boka var Little Brother science fiction. Den handler om San Fransisco etter et terror-angrep, hvor flere tenåringer mistenkes for å være involvert og arresteres av staten. Men sist jeg leste boka var før den arabiske våren, 22/7 og Occupy Wall Street. Det er kvalmende hvor realistisk Little Brother plutselig har blitt.

Det er en scene i Little Brother hvor en av lærerne nevner en tale Mario Savio holdt ved ett av universitetene i California for å forsvare ytringsfriheten. Hvordan protestanter hindret politiet fra å arrestere en tenåring som delte ut politiske pamfletter ved å campe rundt bilen til de lot gutten gå. Fredag var politiets reaksjon på fredelige protester ved et annet universitet i den staten å tåregasse dem i ansiktet fra en halvmeters avstand.

Jeg liker ikke å skrive en dystopisk roman og finne at den stemmer overens med verden slik den er i dag. I ett vestlig land.

Wednesday 16 November 2011

To nye engelske ord

Totalt urelatert med NaNoWriMo, men klokka er ikke ti en gang og jeg har lært meg to nye og fantastiske engelske ord:Link

Baleen og Luddite.

Det førstnevnte er det engelske ordet for hvalbarder (som jeg ikke var klar over at i noen tilfeller ser ut som hår). Det sistnevnte kommer fra en sekt som løp rundt i England på 1800-tallet og ødela mekaniske vevestoler, og blir i dag brukt om alle som er unødvendig negative til teknologiske nyvinninger.

The more you know *STAR*

Monday 14 November 2011

Det jeg elsker mest med NaNoWriMo

Det finnes til og med et eget symbol for det jeg elsker mest med NaNoWriMo. Dette symbolet er en puslespillbrikke, som offisielt kalles "The Eureka Moment".

Eureka-øyeblikket er når tingene klikker på plass. Enten det er når det plottet fungerer akkurat som du planla, når det skjærer av krapt til venstre og du finner ut at det fungerer enda bedre enn det du hadde planlagt, eller om du har sittet og gremmet deg i dagesvis fordi du ikke har funnet en måte karakteren din kan flykte fra fangevokterene sine som ikke involverer mer flaks enn den Røde Baron eller romvesner. (Hint: når du skal skrive om noen, ikke gjør dem til et geni. Det er grusomt å skrive genier.)

Så kommer det: Eureka-øyeblikket. Alt faller på plass. Du har plutselig et kart foran deg med alle nødvendige detaljer, like klart som om du var den som hadde planlagt flukten fra starten av. Problemene du hadde med realisme er som dugg for solen. Geni-karakteren din får beholde ryktet sitt, og du klarte å unngå en Deus Ex Machina.

DETTE er hvorfor jeg elsker NaNoWriMo.

Friday 11 November 2011

Lemony Snicket peptalk

Lemony Snicket's pep talk

Dear Cohort,

Struggling with your novel? Paralyzed by the fear that it's nowhere near good enough? Feeling caught in a trap of your own devising? You should probably give up.

For one thing, writing is a dying form. One reads of this every day. Every magazine and newspaper, every hardcover and paperback, every website and most walls near the freeway trumpet the news that nobody reads anymore, and everyone has read these statements and felt their powerful effects. The authors of all those articles and editorials, all those manifestos and essays, all those exclamations and eulogies - what would they say if they knew you were writing something? They would urge you, in bold-faced print, to stop.

Clearly, the future is moving us proudly and zippily away from the written word, so writing a novel is actually interfering with the natural progress of modern society. It is old-fashioned and fuddy-duddy, a relic of a time when people took artistic expression seriously and found solace in a good story told well. We are in the process of disentangling ourselves from that kind of peace of mind, so it is rude for you to hinder the world by insisting on adhering to the beloved paradigms of the past. It is like sitting in a gondola, listening to the water carry you across the water, while everyone else is zooming over you in jetpacks, belching smoke into the sky. Stop it, is what the jet-packers would say to you. Stop it this instant, you in that beautiful craft of intricately-carved wood that is giving you such a pleasant journey.

Besides, there are already plenty of novels. There is no need for a new one. One could devote one's entire life to reading the work of Henry James, for instance, and never touch another novel by any other author, and never be hungry for anything else, the way one could live on nothing but multivitamin tablets and pureed root vegetables and never find oneself craving wild mushroom soup or linguini with clam sauce or a plain roasted chicken with lemon-zested dandelion greens or strong black coffee or a perfectly ripe peach or chips and salsa or caramel ice cream on top of poppyseed cake or smoked salmon with capers or aged goat cheese or a gin gimlet or some other startling item sprung from the imagination of some unknown cook. In fact, think of the world of literature as an enormous meal, and your novel as some small piddling ingredient - the drawn butter, for example, served next to a large, boiled lobster. Who wants that? If it were brought to the table, surely most people would ask that it be removed post-haste.

Even if you insisted on finishing your novel, what for? Novels sit unpublished, or published but unsold, or sold but unread, or read but unreread, lonely on shelves and in drawers and under the legs of wobbly tables. They are like seashells on the beach. Not enough people marvel over them. They pick them up and put them down. Even your friends and associates will never appreciate your novel the way you want them to. In fact, there are likely just a handful of readers out in the world who are perfect for your book, who will take it to heart and feel its mighty ripples throughout their lives, and you will likely never meet them, at least under the proper circumstances. So who cares? Think of that secret favorite book of yours - not the one you tell people you like best, but that book so good that you refuse to share it with people because they'd never understand it. Perhaps it's not even a whole book, just a tiny portion that you'll never forget as long as you live. Nobody knows you feel this way about that tiny portion of literature, so what does it matter? The author of that small bright thing, that treasured whisper deep in your heart, never should have bothered.

Of course, it may well be that you are writing not for some perfect reader someplace, but for yourself, and that is the biggest folly of them all, because it will not work. You will not be happy all of the time. Unlike most things that most people make, your novel will not be perfect. It may well be considerably less than one-fourth perfect, and this will frustrate you and sadden you. This is why you should stop. Most people are not writing novels which is why there is so little frustration and sadness in the world, particularly as we zoom on past the novel in our smoky jet packs soon to be equipped with pureed food. The next time you find yourself in a group of people, stop and think to yourself, probably no one here is writing a novel. This is why everyone is so content, here at this bus stop or in line at the supermarket or standing around this baggage carousel or sitting around in this doctor's waiting room or in seventh grade or in Johannesburg. Give up your novel, and join the crowd. Think of all the things you could do with your time instead of participating in a noble and storied art form. There are things in your cupboards that likely need to be moved around.

In short, quit. Writing a novel is a tiny candle in a dark, swirling world. It brings light and warmth and hope to the lucky few who, against insufferable odds and despite a juggernaut of irritations, find themselves in the right place to hold it. Blow it out, so our eyes will not be drawn to its power. Extinguish it so we can get some sleep. I plan to quit writing novels myself, sometime in the next hundred years.

--Lemony Snicket

Monday 7 November 2011

NaNoWriMo - Hurra!

NaNoWriMo i en norsk avis!

Er det ikke fantastisk?

I andre fantastiske nyheter: fortellingen går bra, jeg har ikke ANING om hvordan den kommer til å ende, men er en dag på forskudd med skrivingen og gleder meg stort til skrivemøte på Outland i morra.