Saturday 17 March 2012

Forskjellen på bok og film

Barn dreper barn i ny suksess[film]


Advarsel: tl;dr følger:


Jeg har aldri forstått hvorfor noe som er greit i en bok, ikke er greit i en film. Ta Clockwork Orange. Voldtektsscenene og voldsscenene førte til at filmen ble forbudt i England. I boka er ofrene for en av voldtekten ellve år gammle. Alex er femten. Boka ble aldri forbudt.


Filmer har aldersgrenser, advarsler og skremsels-artikler av typen Aftenposten desverre velger å publisere. Bøker med like brutale temaer blir ikke bare forbigått i stillhet, men påtvunget ungdommen gjennom norskundervisningen. Vildanden, med selvmord og utroskap, og Karens Jul, om en ung jente og hennes barns død, er nesten obligatorisk lesning på ungdomsskolenivå. Er det greit fordi det er klassikere?


Dødslekene er en brutal bok. Filmen inneholder mest sannsynlig scener jeg ikke ville latt hvilken som helst ellveåring se. Men samtidig er det en svært godt skrevet serie. Den er realistisk, den er godt skrevet og personlig hadde jeg ikke hatt noe imot at mine (svært teoretiske) barn hadde hatt noen av hovedpersonene som rollemodeller.


At Twilight i artikkelen kommer best ut av sammenligningen... En bok som handler om en forfølger og jenta som utsletter seg selv for å bli hans perfekte brud, provoserer meg. Dødslekene er ikke en god-natt bok for åtteåringer. Men så var det heller ingen som ba dem om å lese den.

Thursday 8 March 2012

Å skrive for mye...

Jeg har et alvorlig problem med å avslutte fortellingen min om Nathaniel. Her knoter jeg i månedesvis med å finne en realistisk måte å få ham ut av Norge på, finner en løsning jeg elsker og forventer at romanen skal være ferdig...

Bare for å finne ut at den er LANGT fra over. For ingen stat tar imot dissidenter som har blottlagt sin tidligere stat med åpne armer. Ikke når staten som ble avkledd av nevnte dissident er regnet for å være "vennlig". Så plutselig har vi et sammensurium av maktmisbruk, vennskap som dannes på de merkeligste steder, romanens første kjærlighetskyss (mellom de to minst sannsynlige karakterene) og jeg skriver mer for å finne ut hvor dette ender enn noen annen grunn.

Noe som fører til scener på Heathrow hvor vannglass kastes på sikkerhetsoffiserer og den så langt mest imponerende bannskapen jeg har skrevet (hardt inspirert fra en artist jeg en gang så, etter han fikk ett ølglass i panna, rolig avsluttet sangen for å så skjelle ut den som kastet, morra hans, de som stod rundt og verden forøvrig).

Det eneste jeg vet akkurat nå er at dette kommer til å slutte i Skotland. Om romanen faktisk slutter når jeg kommer dit, nei det får tiden vise.