Camp NaNoWriMo

Jeg hadde en plan.

Den varte til jeg skrev de tre første avsnittene og fant ut at det var crap.

Den nye planen var ikke en plan, jeg skrev det som falt meg inn. Dette gikk mye bedre.

Hovedpersonen skulle være 26. Hun er nå 16. Fortellingen som skulle starte i Bergen, hvor hun jobber på "de godes" side som straff for tidligere overtredelser, starter nå i Irland, lenge før hun har gjort noe som teknisk sett er galt.

(Men hennes definisjon på rett og galt er ikke helt normalt. Familien hennes er kanskje det nærmeste hennes verden kommer Batman-skurkene (eller i rollespill-termer: hele gjengen er ett eller annet sted mellom chaotic evil og chaotic neutral).)

(Merkes det at jeg elsker parenteser? (Jeg tror det merkes.))

NaNoWriMo - rekorder

Årets rekorder:

Flest ord på 15 minutter: 943 ord

Dag med flest ord skrevet: 30. November - 6 246 ord

Max skrivemøter på en uke: 3 møter

Dagen jeg hadde skrevet 50k: 27. November

Ord skrevet mellom 1. og 30. November: 60 133

NaNoWriMo - hva skriver jeg egentlig?

NaNoWriMo romanen min er en fortelling jeg har skrevet på siden jeg var fjorten. Hovedpersonen har blitt byttet ut tre-fire ganger, men settingen er alltid den samme: Norge slik landet ville vært etter tretti års diktatur.

Jeg har alltid hatt det mine foreldre betegnet som "et usunt forhold til nyheter". Jeg leser for mye, spesielt om diktaturer. Jeg var fjorten første gang jeg så et menneske bli torturert, på et videoklipp smuglet ut av Kina. Jeg hadde lest meg opp på Burma når jeg var seksten. I 1998 visste jeg mer om Irak enn noen på min alder. Nok til å korrigere læreren når Irak-krigen offisielt ble startet, da USA allerede hadde bombet landet i tre år, og jeg fant det vanskelig å tro at man kunne bombe et land uten å per definisjon være i krig med det. Hun pekte på Serbia, og jeg konkluderte med at voksne er veldig glad i å omskrive virkeligheten. All denne kunnskapen skrev jeg inn i romanen min. På mange måter var det en lettelse når jeg sluttet å skrive den for noen år siden.

Og nå har jeg startet igjen. Men denne gangen ligger ikke fokuset på settingen, men på de tre personene som er fanget i denne settingen: hovedpersonen min Nathaniel, rik, burde ha makt men er sjanseløs som yngste spiller i intrigene som dannes når ett diktatur har gått over til adelsstyre. Viktoria, en taper fra starten som forsøker å gjøre det beste med det hun har, og Erik, offiseren som frem til han møtte de to ungdommene var sikker på at han var en av de snille. En av dem kommer til å dø, kanskje to.

Og plutselig gikk romanen min fra å være om diktaturer og horribelhet til å handle om tre veldig brukte mennesker og samspillet mellom dem. Jeg vet ærlig talt ikke om det er en forbedring. Kanskje jeg finner det ut i desember.

Det jeg elsker mest med NaNoWriMo

Det finnes til og med et eget symbol for det jeg elsker mest med NaNoWriMo. Dette symbolet er en puslespillbrikke, som offisielt kalles "The Eureka Moment".

Eureka-øyeblikket er når tingene klikker på plass. Enten det er når det plottet fungerer akkurat som du planla, når det skjærer av krapt til venstre og du finner ut at det fungerer enda bedre enn det du hadde planlagt, eller om du har sittet og gremmet deg i dagesvis fordi du ikke har funnet en måte karakteren din kan flykte fra fangevokterene sine som ikke involverer mer flaks enn den Røde Baron eller romvesner. (Hint: når du skal skrive om noen, ikke gjør dem til et geni. Det er grusomt å skrive genier.)

Så kommer det: Eureka-øyeblikket. Alt faller på plass. Du har plutselig et kart foran deg med alle nødvendige detaljer, like klart som om du var den som hadde planlagt flukten fra starten av. Problemene du hadde med realisme er som dugg for solen. Geni-karakteren din får beholde ryktet sitt, og du klarte å unngå en Deus Ex Machina.

DETTE er hvorfor jeg elsker NaNoWriMo.

Lemony Snicket peptalk

Lemony Snicket's pep talk

Dear Cohort,

Struggling with your novel? Paralyzed by the fear that it's nowhere near good enough? Feeling caught in a trap of your own devising? You should probably give up.

For one thing, writing is a dying form. One reads of this every day. Every magazine and newspaper, every hardcover and paperback, every website and most walls near the freeway trumpet the news that nobody reads anymore, and everyone has read these statements and felt their powerful effects. The authors of all those articles and editorials, all those manifestos and essays, all those exclamations and eulogies - what would they say if they knew you were writing something? They would urge you, in bold-faced print, to stop.

Clearly, the future is moving us proudly and zippily away from the written word, so writing a novel is actually interfering with the natural progress of modern society. It is old-fashioned and fuddy-duddy, a relic of a time when people took artistic expression seriously and found solace in a good story told well. We are in the process of disentangling ourselves from that kind of peace of mind, so it is rude for you to hinder the world by insisting on adhering to the beloved paradigms of the past. It is like sitting in a gondola, listening to the water carry you across the water, while everyone else is zooming over you in jetpacks, belching smoke into the sky. Stop it, is what the jet-packers would say to you. Stop it this instant, you in that beautiful craft of intricately-carved wood that is giving you such a pleasant journey.

Besides, there are already plenty of novels. There is no need for a new one. One could devote one's entire life to reading the work of Henry James, for instance, and never touch another novel by any other author, and never be hungry for anything else, the way one could live on nothing but multivitamin tablets and pureed root vegetables and never find oneself craving wild mushroom soup or linguini with clam sauce or a plain roasted chicken with lemon-zested dandelion greens or strong black coffee or a perfectly ripe peach or chips and salsa or caramel ice cream on top of poppyseed cake or smoked salmon with capers or aged goat cheese or a gin gimlet or some other startling item sprung from the imagination of some unknown cook. In fact, think of the world of literature as an enormous meal, and your novel as some small piddling ingredient - the drawn butter, for example, served next to a large, boiled lobster. Who wants that? If it were brought to the table, surely most people would ask that it be removed post-haste.

Even if you insisted on finishing your novel, what for? Novels sit unpublished, or published but unsold, or sold but unread, or read but unreread, lonely on shelves and in drawers and under the legs of wobbly tables. They are like seashells on the beach. Not enough people marvel over them. They pick them up and put them down. Even your friends and associates will never appreciate your novel the way you want them to. In fact, there are likely just a handful of readers out in the world who are perfect for your book, who will take it to heart and feel its mighty ripples throughout their lives, and you will likely never meet them, at least under the proper circumstances. So who cares? Think of that secret favorite book of yours - not the one you tell people you like best, but that book so good that you refuse to share it with people because they'd never understand it. Perhaps it's not even a whole book, just a tiny portion that you'll never forget as long as you live. Nobody knows you feel this way about that tiny portion of literature, so what does it matter? The author of that small bright thing, that treasured whisper deep in your heart, never should have bothered.

Of course, it may well be that you are writing not for some perfect reader someplace, but for yourself, and that is the biggest folly of them all, because it will not work. You will not be happy all of the time. Unlike most things that most people make, your novel will not be perfect. It may well be considerably less than one-fourth perfect, and this will frustrate you and sadden you. This is why you should stop. Most people are not writing novels which is why there is so little frustration and sadness in the world, particularly as we zoom on past the novel in our smoky jet packs soon to be equipped with pureed food. The next time you find yourself in a group of people, stop and think to yourself, probably no one here is writing a novel. This is why everyone is so content, here at this bus stop or in line at the supermarket or standing around this baggage carousel or sitting around in this doctor's waiting room or in seventh grade or in Johannesburg. Give up your novel, and join the crowd. Think of all the things you could do with your time instead of participating in a noble and storied art form. There are things in your cupboards that likely need to be moved around.

In short, quit. Writing a novel is a tiny candle in a dark, swirling world. It brings light and warmth and hope to the lucky few who, against insufferable odds and despite a juggernaut of irritations, find themselves in the right place to hold it. Blow it out, so our eyes will not be drawn to its power. Extinguish it so we can get some sleep. I plan to quit writing novels myself, sometime in the next hundred years.

--Lemony Snicket

NaNoWriMo - Hurra!

NaNoWriMo i en norsk avis!

Er det ikke fantastisk?

I andre fantastiske nyheter: fortellingen går bra, jeg har ikke ANING om hvordan den kommer til å ende, men er en dag på forskudd med skrivingen og gleder meg stort til skrivemøte på Outland i morra.

Yess! NaNoWriMo!

Da er forumet oppe og går! Linken til en av mine favorittsider, nemlig hvordan formattere poster på NaNoWriMo er vekk, og det er Lemony Snickets peptalk også (men den har jeg spart på, så i verste fall trekker jeg den frem selv når det blir for hardt). Snublet over de som skulle ha peptalks i år, og Brandon Sanderson er på lista... yay!

Alt i alt en god start på dagen!

Korrektrulesing* etter midnatt

Det er virkelig ikke en god idé å lese korrektur på en NaNoWriMo-fortelling etter midnatt. For det første fanger du mest sannsynlig ikke opp halvparten av feilene du gjorde. For det andre skjer det lett at du leser om hvordan Robin Hood knuser et vindu med en stol, og denne monologen oppstår:

"Hva? Pokker, pokker, pokker! De hadde jo ikke glassvinduer på trettenhundretallet! Hadde de stoler på rommene? Ah, fokk it! Jeg liker glassvinduer. Jeg beholder glassvinduene. Muligens med en fotnote hvor det skal stå at vil du ha en historisk korrekt fortelling, så leser du ikke Robin Hood. Hah! Problem løst!"

Før du leser videre og det neste som skjer er at Robin Hood snubler i lissene sine...**

(* Skrivefeilen her er ikke gjort med vilje, men jeg kunne ikke dy meg fra å beholde den.)

(** Kanskje overflødig å si det, men de hadde ikke lisser på trettenhundretallet. De hadde tepper. Han snubler nå i ett teppe.)

ETA: Beste feilen så langt: en av de fredløse takker alle vinklene fordi han overlevde, istedenfor englene han skulle takket (angles - angels).

Korrekturprosessen

Da var vi på tredjeutkastet med enhjørningfortellingen (eller versjon 2.3 i følge dokumentene mine, etter versjon 1.0, 2.0, 2.1 og 2.2. Jeg vet ikke om jeg skal være stolt over at jeg lærer så mye eller flau over at så mye er galt!)

Så langt har hele korrekturprosessen lært meg utrolig mye om meg selv:

* Selv om jeg liker å skrive uten å ha peiling på hvordan jeg ender, betyr ikke det at jeg ikke kan stramme opp teksten etter førsteutkastet så ting blir avslørt i en logisk rekkefølge, ikke i rekkefølgen jeg tilfeldigvis fant på ting.

* Plottene mine og setningene mine trenger å slanke seg. Jeg har en tendens til å bruke sytten ord der syv holder, og å sno inn sidekommentarer som distraherer istedenfor å interessere.

* Problemet mitt er ikke at jeg er for lite kritisk til meg selv, men at jeg er selvkritisk på feil områder. Jeg stresser alltid over dialogen min og flikker på den, noe jeg har fått komplimenter for, men det hjelper lite når plottet ikke gir mening fordi jeg glemmer å nevne informasjon som er nødvendig for at leseren skal forstå plottet (som at spøkelset er sytten år gammel, ikke sytti, eller hvordan magiens verden forholder seg til vår verden, for å ta eksempler fra enhjørningfortellinga).

Det morsomme med denne prosessen er at jeg bruker mye av det jeg har lært på tidligere fortellinger, nesten ubevisst. NaNo romanen min for 2010 har plutselig fått en helt ny start, som jeg selv mener er en million ganger bedre enn den forrige. Dette skjedde takket være flere av skrivebøkene jeg leser for tiden, som alle advarte mot å begynne med hovedpersonen din i krise, da leseren enda ikke vet hvorfor han eller hun skal bry seg om dem. Thomas the Thief gikk dermed fra å tortureres i et fangehull (noe jeg ærlig talt ikke likte å skrive heller) til å traske ned en vei. Det skremmer meg nesten at jeg ikke oppdaget tidligere at det sistnevnte er bedre!