NaNoWriMo romanen min er en fortelling jeg har skrevet på siden jeg var fjorten. Hovedpersonen har blitt byttet ut tre-fire ganger, men settingen er alltid den samme: Norge slik landet ville vært etter tretti års diktatur.
Jeg har alltid hatt det mine foreldre betegnet som "et usunt forhold til nyheter". Jeg leser for mye, spesielt om diktaturer. Jeg var fjorten første gang jeg så et menneske bli torturert, på et videoklipp smuglet ut av Kina. Jeg hadde lest meg opp på Burma når jeg var seksten. I 1998 visste jeg mer om Irak enn noen på min alder. Nok til å korrigere læreren når Irak-krigen offisielt ble startet, da USA allerede hadde bombet landet i tre år, og jeg fant det vanskelig å tro at man kunne bombe et land uten å per definisjon være i krig med det. Hun pekte på Serbia, og jeg konkluderte med at voksne er veldig glad i å omskrive virkeligheten. All denne kunnskapen skrev jeg inn i romanen min. På mange måter var det en lettelse når jeg sluttet å skrive den for noen år siden.
Og nå har jeg startet igjen. Men denne gangen ligger ikke fokuset på settingen, men på de tre personene som er fanget i denne settingen: hovedpersonen min Nathaniel, rik, burde ha makt men er sjanseløs som yngste spiller i intrigene som dannes når ett diktatur har gått over til adelsstyre. Viktoria, en taper fra starten som forsøker å gjøre det beste med det hun har, og Erik, offiseren som frem til han møtte de to ungdommene var sikker på at han var en av de snille. En av dem kommer til å dø, kanskje to.
Og plutselig gikk romanen min fra å være om diktaturer og horribelhet til å handle om tre veldig brukte mennesker og samspillet mellom dem. Jeg vet ærlig talt ikke om det er en forbedring. Kanskje jeg finner det ut i desember.
No comments:
Post a Comment