Når virkeligheten ødelegger bøker

Takket være en viss blond australier har jeg nå måttet slette avslutningen på fortellingen min om Natt. Fordi det jeg skrev, og det som skjedde i går, var identisk. Istedenfor Assange hadde vi en britisk dokumentarskaper og det var Island, ikke Ecuador, som gav henne asyl.

Hvis Assange nå blir gjort til diplomat for å slippe ut av landet vil hele denne farsen være identisk med avslutningen min. Nevnte jeg at historien om Natt er en dystopisk roman? Dvs. "oppdiktet, fremtidig skrekksamfunn, skildring av et samfunn hvor dårlige krefter har fått overtaket." (SNL)

Jeg vet ikke om jeg skal være stolt eller skremt når det jeg skriver viser seg å være sant.


P.S. (politisk synspunkt): Jeg vil gjøre det klinkende klart at jeg mener Assange burde stille for retten i Sverige. Men jeg forstår at han ikke drar dit frivillig når Sverige nekter å love at de ikke vil utlevere ham til USA.

Å skrive for mye...

Jeg har et alvorlig problem med å avslutte fortellingen min om Nathaniel. Her knoter jeg i månedesvis med å finne en realistisk måte å få ham ut av Norge på, finner en løsning jeg elsker og forventer at romanen skal være ferdig...

Bare for å finne ut at den er LANGT fra over. For ingen stat tar imot dissidenter som har blottlagt sin tidligere stat med åpne armer. Ikke når staten som ble avkledd av nevnte dissident er regnet for å være "vennlig". Så plutselig har vi et sammensurium av maktmisbruk, vennskap som dannes på de merkeligste steder, romanens første kjærlighetskyss (mellom de to minst sannsynlige karakterene) og jeg skriver mer for å finne ut hvor dette ender enn noen annen grunn.

Noe som fører til scener på Heathrow hvor vannglass kastes på sikkerhetsoffiserer og den så langt mest imponerende bannskapen jeg har skrevet (hardt inspirert fra en artist jeg en gang så, etter han fikk ett ølglass i panna, rolig avsluttet sangen for å så skjelle ut den som kastet, morra hans, de som stod rundt og verden forøvrig).

Det eneste jeg vet akkurat nå er at dette kommer til å slutte i Skotland. Om romanen faktisk slutter når jeg kommer dit, nei det får tiden vise.

Nattesøvn er for pyser!

Jeg tror min indre kritiker legger seg rundt midnatt, for jeg føler alltid jeg får til skrivingen bedre når jeg er god og overtrøtt selv. I kveld har jeg skrevet videre på min lille enhjørningfortelling, som holder på å vokse seg stor og sterk.

Kveldens beste google søk:
* Er "extatic" eller "elated" best ordvalg i denne setningen? (Svar: ingen av dem)

* Hva er en god beskrivelse av etterretningstjenesten jeg skriver om? (Søket førte meg inn på hjemmesidene til CIA og tre wikipedia-artikler. Svar: security police, men det vil nok endres senere.)

* Hvilke språk har ikke kjønnspronomen i dagligtale? (Svar: mange. Hvis jeg nå bare leter meg frem til en finne til å oversette en setning for meg, er alt perfekt.)

Det er lenge siden jeg har vært så leken med dialogen min, og det er lenge siden jeg har vært så fornøyd med resultatet. Overtrøtthet kan være noe av grunnen, men jeg håper inderlig ikke det!


Yndlingsparagraf fra kveldens økt:

På skiltet stod det "Vokt dem for Dragen". Ingen lo. Lokes barn var viden kjent for å være morragrettne.

Barnslig!

Jeg tok en Mary Sue test på en av karakterene mine som jeg testet like etter NaNo i fjor. Sist scoret han 76 poeng (Über-Sue, prøv igjen). Denne gangen fikk han 6 poeng. Noe må funke med omskrivningene mine!

Dette er en fortelling jeg har holdt på med siden jeg var fjorten. Som jeg har gitt opp på fire ganger. Som jeg startet på nok en gang for å skrive en enkelt scene hvor hovedpersonen min heller te i en nydelig porselenskopp og stirrer ut på gaten gjennom hullet som stammer fra husveggen som nettopp datt ned. Litt senere spleiser han romkameraten sin med en jente som ikke er særlig pen lenger, da hun ble truffet av nevnte vegg.

På den andre siden fikk godeste Scarlet 44 poeng. Jeg forsvarer meg med at det er ikke lett å skrive klassiske heltefortellinger uten å ha en klassisk helt i hovedrollen, så får beta lesere eventuelt fortelle meg at jeg tar feil når tiden kommer for kritikk!

Jim Butcher

Dagens overraskelse: Jim Butcher har en blogg.

Mindre overraskende: den er fantastisk.

Dette kan skyldes at de siste dagene har vært en endeløs rekke frustrasjoner i forhold til min egen skriving og et par av bloggpostene hans virkelig hjalp med å sortere tankene og ikke kaste PCen ut vinduet. (Det å håndtere skriverelatert frustrasjon var mye enklere når jeg fremdeles skrev på papir.)

Jeg er nå på mitt åttende utkast på begynnelsen til fortellingen min om Scarlet (syv begynnelser og en prolog, om vi skal være nøyaktige. Hvis du måtte mene det er hypokratisk av meg å skrive prologer når jeg hater å lese dem har du helt rett.). Jeg vet ikke helt om jeg vil gratulere meg selv eller erklære meg for ett håpløst tilfelle. I det minste tror jeg den siste starten jeg skrev faktisk er god nok til å brukes. Etter syv-åtte runder med redigering, vel og merke ;)

Begynnelser

Jeg har skrevet overraskende mye denne uka, samtidig som jeg har vært horribelt lite produktiv. Du skjønner, alt jeg skriver er begynnelser.

Først om en jente som finner en heksedrepende katt som heter Fish.

Så om en jente som kommer ut fra legevakta og finner ut at noen hun kjenner har tagget en advarsel mot å gå hjem, så hun rømmer. (Dette mistenker jeg kommer til å være en vampyrroman satt i Bergen...)

Så fortsatte jeg på den første setningen jeg skrev til en skriveøvelse i forrige måned ("Hun hadde vært spesifikk i sin bestilling til byrådet, og det hadde lønt seg; den unge mannen som kom mot henne var alt hun hadde hatet i sin ex-mann.")

Akkurat nå har jeg lyst å fikse på starten til en fortelling jeg skrev når jeg var seksten, om en jente som kommer hjem og finner ut at kjæresten har slått opp med henne og ringt politiet på henne, da hun er en rømling. Eller den som handler om en halvalv og som mest sannsynlig ikke kan reddes fordi jeg var seksten og syntes klisjeer var RÅKULT!

Vi får se. Kanskje det ikke er så dumt å samle begynnelser til den dagen jeg ikke klarer å finne på en start, men en midt-del. Jeg håper ihvertfall det, for jeg lurer veldig på hvordan det går med Fish!

Ikke glem håndkleet!

I dag er Don't Forget Your Towel Day, hvor man feirer Douglas Adams ved å ta med seg håndkle når man går ut.

Så langt dagen gått med på å skrive en kort fortelling om en vampyrdrepende angrepskatt som heter Fish (fortellingen er på norsk, men kattene snakker engelsk) inspirert av en scene fra "La den rette komme inn" hvor tretti katter angriper en nylig omskapt vampyr.

Selve boka anbefales for alle med sterk mage, den har vist seg å være en syk, syk, og svært interessant bok (om noe kvalmende i deler... en av de viktigste bikarakterene pedofil, noe som gir sitt preg på boka). Hvis du likte filmen, vil du like boka. Den er mye mer menneskelig enn filmen, samtidig som den er mer brutal. En merkelig balansegang, som fungerer for meg. Jeg hadde aldri trodd jeg kunne bry meg like mye om livene til femti år gamle alkoholikere som de to tolvåringene historien egentlig handler om.

En enhjørning vokser opp - de vanskelige tenårene

Jeg er nå på andreutkastet av fortellingen min om enhjørningen. Takket være en tilfeldig kommentar fra en betaleser har hovedpersonen min plutselig skriftet kjønn, to karakterer skrives ut og jeg begynner å få et godt bilde av hva jeg trenger å jobbe med i alt jeg skriver, ikke bare denne fortellinga.

Noe av det viktigste dette har lært meg er at jeg må vente et døgn fra jeg får kritikken til jeg takker pent for den. Det tar meg ofte 24 timer å faktisk mene det når jeg sier takk! De første timene blir brukt til å gremme meg og furte, fordi jeg helt seriøst trodde fortellinga var perfekt denne gangen. Etter det leser jeg kritikken en gang til og finner ut at jeg som regel er enig i nesten alt de sier. Gjerne finner jeg samtidig ut at det ikke er vanskelig å rette opp i det som er galt.

Til nå har den eneste kritikken som faktisk irriterte meg vært en som påstod at alt med fortellingen min var fantastisk, noe jeg visste at absolutt ikke stemte, sagt på en måte som tydet på at den som sa det knapt hadde lest et ord. Det svei spesielt mye da dette var mitt katastrofale førsteutkast, hvor en av betaleserene kapitulerte halvveis gjennom fordi det var klikke umulig å forstå hva jeg forsøkte å si (han/hun hadde helt rett, og det har nå blitt rettet på).

Andreutkastet mitt ble mye bedre. Det var kortere, hadde færre karakterer (selv om jeg skal fjerne to til) og det var nesten mulig å følge både plott og karakterer. Jeg hopper fremdeles for mye fra sted til sted, men har nå klart å kutte det ned fra seks steder til fire. Eneste store feilen med andreutkastet er at jeg gikk fra å ha en for dominerende hovedperson til en som nesten var anonym. Det er slike ting vi har tredjeutkast for!

Skrivesperre

Jeg leser veldig mange skriveblogger for tiden. I en eldre post på Editorial Anonymous diskuterte de begrepet "hook". Under diskusjonen var det noen som kommenterte at en lærer de hadde ikke trodde på skrivesperre. Dette hadde hjulpet henne enormt, da hun bare fortalte seg selv at hun hadde ikke skrivesperre (writer's block), hun bare angrep ikke historien fra den rette vinkelen.

Ideer som det irriterer meg.

Jeg tror hovedgrunnen er at jeg har gått gjennom episke tre år med skrivesperre. Jeg skrev nesten ikke et ord, og det jeg skrev var elendig. Jeg tror fullt å fast på skrivesperre fordi jeg hadde det. Men hun og jeg snakker om to vidt forskjellige ting.

Jeg har hatt skrivesperre av den typen hun snakker om, hvor jeg måtte gå tilbake, lese teksten og slette deler fordi jeg hadde skrevet meg vekk fra det jeg ønsket å skrive om eller bare ikke var fornøyd med det jeg skrev. I slike tilfeller er det helt greit å ikke tro på skriveblokk og heller jobbe litt mer med fortellinga.

Men min tre år lange skriveblokk? Den skjedde mens jeg var syk. Helsa mi opptok mye av tiden min, stress rundt andre sider av livet mitt opptok resten. Jeg hadde tid, men jeg hadde ikke overskudd til å skrive. De gangene jeg forsøkte å presse meg selv, gikk det galt. I disse tilfellene både tror jeg på og respekterer skrivesperre. Skriving er for meg en hobby. Jeg har ingen illusjoner om at jeg noensinne vil tjene penger på dette. Derfor har jeg også friheten til å se på verdnen min og si at "nei, nå tar jeg meg fri fra skrivingen". Selv om det er noe jeg elsker å gjøre. Selv om det er noe jeg gjerne skulle gjøre for å distrahere meg selv fra stresset. Men det er så mye lettere å godta et dårlig strikket skjerf enn en dårlig skrevet fortelling.

The Detective and the Unicorn

*peker opp*
Dette er så den midlertidige tittelen på en kort fortelling jeg skriver på for tiden. Den er skrevet på engelsk fordi jeg som regel skriver på engelsk (det føles bare mer naturlig å skrive fantasy på engelsk). Det er en urban fantasy om en mann som våkner opp etter en fantastisk grundig omgang juling og finner ut at han har blitt adoptert av en rosa, litt lubben enhjørning som følger etter ham overalt. I blame my little ponies!

Selvfølgelig, fordi det er jeg som skriver, klarte ikke fortellingen holde seg useriøst særlig lenge. Så langt har helten blitt dumpet, sjenket på chartreuse og besøkt en kirke for å snakke med et spøkelse. Heretter går det bare nedover. Spesielt med tanke på at han som sørget for at han havnet på sykehuset fremdeles spaserer rundt der ute... Blir spennende å se hvor det ender! Det morsomste med å skrive en fortelling for første gang er at jeg ikke selv vet hva som kommer til å skje!