Turing Believes Machines Think (om Alan Turing)

I år er det hundre år siden Alan Turing ble født. 23. Juni var fødselsdagen hans. Dette har fint lite med skriving å gjøre, men jeg har to store vitenskapelige helter, og Alan er en av dem. Selv om mitt område er biologi*, er begge mine helter matematikere / data-analytikere; Ada Lovelace og Alan Turing. "Tilfeldigvis" datamaskinens far og mor.



Nesten hundre år skiller dem, men begge hadde et alvorlig problem i deres datid: Ada var kvinne. Alan var homofil.


Alan Turing var med på å knekke enigma-koden under krigen. Han kom opp med Turing-testen; hvis en testperson som snakker med ett dataprogram ikke klarer å skille det fra ett menneske som skriver inn svar i ett annet rom, har programmet bestått Turing-testen.**


Etter krigen ble Turing avslørt som homofil. Han fikk valget mellom fengsel og kjemisk kastrering. Han valgte det siste. Like før han avslørte valget, skrev han i ett brev til en venn:

Turing believes that machines think

Turing lies with men

Therefore machines do not think

Alan Turing ble funnet død i en alder av 41, forgiftet av cyanid.


Tenk om denne mannen hadde visst hva etterordet hans ble? At tiden viste at han var ett geni. At Englands statsminister ville be om unnskyldning for behandlingen han fikk. En behandling , som enten kulminerte i ett selvmord, eller ett mord.



*) Ikke få meg til å begynne om Watson og Crick. De er det nærmeste oss molekylærbiologer har av genier, men de stjal som ravner og Watson er om mulig verdens største rasshøl (bevis).


**) Cleverbot har ikke bestått Turing-testen. Siri har heller ikke bestått. Men vi er på vei. Fy fader som vi er på vei!

15 September 2006 - om Fahrenheit 451

 Kjære Shawna Thorup:

Det er hyggelig å høre at dere skal feire boken min "Fahrenheit 451." I den forbindelse tenkte jeg du kanskje ville like å høre historien om hvordan den første versjonen på 25 000 ord ble skrevet. Den versjonen ble senere publisert i ett blad.

Jeg trengte ett kontor, men hadde ikke råd. En dag jeg vandret rundt på U.C.L.A. hørte jeg lyden av skrivemaskiner fra kjelleren i biblioteket. Der oppdaget jeg ett skriverom, hvor man kunne leie en skrivemaskin for ti cent per halvtime. Jeg flyttet inn på skriverommet sammen med en drøss med studenter og en pose full av mynter, totalt $9.80, som jeg brukte på å skape den 25 000 ord lange "Brannmannen" på ni dager. Hvordan klarte jeg å skrive så mange ord så raskt? Det var på grunn av biblioteket. Alle mine venner, alle mine elskede, satt på hyllene over meg og ropte, skrek og hylte til meg at jeg skulle være kreativ. Så jeg løp opp og ned trappene, fant bøker og sitater som jeg kunne bruke i "Brannmannen"-novellen min. Du kan kanskje forestille deg hvor spennende det var å skrive en bok om å brenne bøker med hundrevis av mine kjære på hyllene rundt meg. Det var den perfekte måten å være kreativ på; det er hva bibliotekene gjør.

Jeg håper du liker å lese mitt lidenskapelige resultat, som ble større noen få år senere og, takk gud, takket være mange mennesker ble en populær bok

Med alle mine gode ønsker,

Ray Bradbury

Kilde
(beklager om oversettelsen er litt dårlig, det er ikke noe jeg kan)

Gamle helter lever ikke evig

Ray Bradbury er død.

Den første boka jeg leste av Bradbury var Den Illustrerte Mannen. Denne utgaven, for å være nøyaktig. Senere ble Bradbury det som gjorde at jeg tok kontakt med den sorthårede gutten bak meg i matteklassen på videregående. Jeg og David er fremdeles venner.


Sinssykt hvor lei meg jeg kan være over en jeg aldri har møtt. Men så har jeg reist til mars med ham.


ETA: BT har en kort nekrolog om Bradbury.