Å skrive for mye...

Jeg har et alvorlig problem med å avslutte fortellingen min om Nathaniel. Her knoter jeg i månedesvis med å finne en realistisk måte å få ham ut av Norge på, finner en løsning jeg elsker og forventer at romanen skal være ferdig...

Bare for å finne ut at den er LANGT fra over. For ingen stat tar imot dissidenter som har blottlagt sin tidligere stat med åpne armer. Ikke når staten som ble avkledd av nevnte dissident er regnet for å være "vennlig". Så plutselig har vi et sammensurium av maktmisbruk, vennskap som dannes på de merkeligste steder, romanens første kjærlighetskyss (mellom de to minst sannsynlige karakterene) og jeg skriver mer for å finne ut hvor dette ender enn noen annen grunn.

Noe som fører til scener på Heathrow hvor vannglass kastes på sikkerhetsoffiserer og den så langt mest imponerende bannskapen jeg har skrevet (hardt inspirert fra en artist jeg en gang så, etter han fikk ett ølglass i panna, rolig avsluttet sangen for å så skjelle ut den som kastet, morra hans, de som stod rundt og verden forøvrig).

Det eneste jeg vet akkurat nå er at dette kommer til å slutte i Skotland. Om romanen faktisk slutter når jeg kommer dit, nei det får tiden vise.