Ting jeg hater:

Søvnløse netter fører til mye rart, så hvorfor ikke en liten hatliste? Merk at denne er ment useriøst, kun mine personlige irritasjonsmomenter i bøker, og da spesielt fantasy/scifi. Hvis du er uenig i / har ting du selv har lyst å sette på listen, føl deg fri til å legge til i kommentarene!

1) Apostrofer i navn (spesielt i stedsnavn).
Når du kaller ørkenen din for Ser'hala får det deg til å høres ut som om du prøver å leke Waliser. Slutt med det. (Denne er VELDIG personlig, og totalt ubegrunnet.)

2) Adjektiv og adverb-syken.
Hvis du har en knivslire som er laget av mykt, sterkt sort lær, har jeg ikke lyst å høre om den.

3) Ikke-eksisterende fremmedord.
Det helten din holder er en kniv, ikke en segob. Hvis det er en grunn til at ordet kniv (eller dolk, sverd, bajonett, katar, sai, kukri, kris eller lignende) ikke strekker til, beskriv det som gjør den spesiell og legg til ordet dolk.
Jeg har en helt spesiell regel for fantasy og science fiction: hvis du har mer enn fem ikke-eksisterende ord i løpet av de to første sidene av en bok, kommer jeg ikke til å lese den. Jeg har gått fra reglen to ganger, for Anthony Burgess' "A Clockwork Orange" og Axel Jensens "Lul", som begge er skrevet på ikke-eksisterende språk (og begge er fantastiske bøker).

4) "Heltinne foran speilet"-beskrivelser.
For det første er jeg egentlig ikke interessert i hvordan helten din ser ut. Så lenge det ikke er relevant for fortellingen, trenger jeg ikke vite at hun har fregner, knappenese eller smilehull. Hvis hun stopper opp foran speilet og beskriver alt fra skostørrelse til museflettene sine har du mistet meg. Jeg bryr meg ikke døyten! Fortell meg det som er absolutt nødvendig, og så lite som mulig mer.
(Dette fører til at jeg har den motsatte feilen; så få beskrivelser at det blir vanskelig å forstå grunnideer for karakterene mine. En av karakterene mine er sytten år gammel, men prater som en gammel gubbe. Det er absolutt nødvendig at jeg forklarer at han er sytten før leseren får ideen at han er sytti.)

5) Prologer.
Nok en som ikke gir mye mening, men irriterer meg grenseløst. De er sjeldent relevant, sjeldent like gode som resten av historien og svært ofte lange. Det er først denne måneden, ved å snakke med en annen som også hatet prologer, at jeg fant ut hvordan man unngår disse: hopp direkte til første kapittel. Det sier kanskje litt om hva slags leser jeg er at dette aldri har slått meg før (jeg er typen som til og med leser forordet, selv om jeg har lært å vente til jeg har lest resten av boka så jeg ikke blir fortalt slutten før jeg har begynt på boka.) Så langt har jeg lest én epilog jeg faktisk likte, og den var akkurat litt over en A4 side ("Shade's Children" av Garth Nix).

6) Epiloger.
Mitt hat for epiloger er ikke på langt nær så dypt som det for prologer, men er samtidig mer logisk da det stammer fra to bøker jeg personlig mener ble helt ødelagt av epilogene sine (siste Harry Potter boka og "Lost Souls" av Poppy Z. Brite, selv om epilogen i sistnevnte tilfellet var bokas minste problem (la oss si det sånn: far-sønn incest burde komme med advarsel bak på boka)). Jeg vil ikke vite hva som skjedde lenge etter boka var over, det har jeg lyst til å finne på selv.

7) Ingen slutt.
Selvfølgelig teller ikke min anti-epilog stanse hvis forfatteren ikke har en skikkelig slutt på boka. Hvis plottet handler om en jente som rømmer fra de som har tatt henne til fange og går i månedesvis for å komme tilbake til leiren hun ble kidnappet fra, så holder det ikke å slutte boka i det hun kommer til leiren og finner ut at den er nedbrent og plyndret. Dette er ikke en slutt! (Jeg skulle ønske jeg husket tittelen på den boka, men av en eller annen grunn er dette mest populært i barnebøker, og jeg leste den når jeg var tolv.)
Også nominert er "Onkel Robinson" av Jules Verne, hvor siste side kunne fortelle meg at "dessverre døde forfatteren før han rakk å fullføre manuskriptet for denne boka, men siden det var en så trivelig bok tenkte vi at vi skulle publisere den allikevel. Denne historien har mye til felles med "Den Hemmlighetsfulle Øya" av samme forfatter." Greit nok at dette fikk meg til å lese min første roman på over 300 sider, men jeg var ÅTTE! (Jeg har fremdeles ikke tilgitt forlaget for å ikke nevne dette tidligere. De neste fem årene leste jeg alltid den siste setningen først, bare for å forsikre meg om at de ikke inneholdt ordene "død forfatter". Første ordene jeg leste av Ringenes Herre var ""Vel, jeg er hjemme," sa han." Selv om jeg ikke var klar over hvem det var som sa det, var jeg derfor dønnsikker på at Frodo kom til å overleve hele greiene, noe som var ganske antiklimatisk i en så dramatisk bok.)

8) Gebrokken Engelsk.
Hovedproblemet mitt med karakterer som ikke har engelsk som morsmål er måten de snakker feil på. En franskmann ville aldri sagt ting som "We go in the plane, oui?" når "ja" er ett av de femten første ordene du lærer på et nytt språk (ja, nei, takk, unnskyld, skål, tallene 1-10). Selvfølgelig vil ikke syntaksen deres være perfekt, og preposisjoner er ofte det siste man mestrer. Men syntaksen vil ofte være adaptert fra morsmålet deres, og de vil kun krydre setningene med ord fra deres eget språk når de ikke kan ordet på Engelsk. "We go in the... avion?" gir mye mer mening.

9) Skrevne dialekter.
Som russere i en James Bond film, finnes det noen karakterer som ikke får lov til å snakke skikkelig engelsk. Disse er ofte franske, russiske, skotske eller irske, og dialekten deres blir radbrukket til tolvte grad. Franskmenn uttaler aldri bokstaven H, russerne legger til -ski på slutten av alle ord og britene klarer ikke si en eneste setning uten å legge til "bloody" eller "pip pip".
For dialekter er regelen enkel: ikke overdriv. Beskriv at de har en irsk lilt heller enn å forsøke å skrive den, da det ofte blir karrikert og irriterende. Samme for franskmenn og russere som snakker engelsk. Og hvis du har lyst å bruke et ord som er spesifikt for den dialekten (mate, bloody), bare ikke gjør det. Eventuelt finn en brite og sjekk hvor ofte han eller hun bruker ordet. Du vil bli overrasket over hvor sjeldent ord vi mener er typiske for en dialekt faktisk brukes.