En enhjørning vokser opp - de vanskelige tenårene

Jeg er nå på andreutkastet av fortellingen min om enhjørningen. Takket være en tilfeldig kommentar fra en betaleser har hovedpersonen min plutselig skriftet kjønn, to karakterer skrives ut og jeg begynner å få et godt bilde av hva jeg trenger å jobbe med i alt jeg skriver, ikke bare denne fortellinga.

Noe av det viktigste dette har lært meg er at jeg må vente et døgn fra jeg får kritikken til jeg takker pent for den. Det tar meg ofte 24 timer å faktisk mene det når jeg sier takk! De første timene blir brukt til å gremme meg og furte, fordi jeg helt seriøst trodde fortellinga var perfekt denne gangen. Etter det leser jeg kritikken en gang til og finner ut at jeg som regel er enig i nesten alt de sier. Gjerne finner jeg samtidig ut at det ikke er vanskelig å rette opp i det som er galt.

Til nå har den eneste kritikken som faktisk irriterte meg vært en som påstod at alt med fortellingen min var fantastisk, noe jeg visste at absolutt ikke stemte, sagt på en måte som tydet på at den som sa det knapt hadde lest et ord. Det svei spesielt mye da dette var mitt katastrofale førsteutkast, hvor en av betaleserene kapitulerte halvveis gjennom fordi det var klikke umulig å forstå hva jeg forsøkte å si (han/hun hadde helt rett, og det har nå blitt rettet på).

Andreutkastet mitt ble mye bedre. Det var kortere, hadde færre karakterer (selv om jeg skal fjerne to til) og det var nesten mulig å følge både plott og karakterer. Jeg hopper fremdeles for mye fra sted til sted, men har nå klart å kutte det ned fra seks steder til fire. Eneste store feilen med andreutkastet er at jeg gikk fra å ha en for dominerende hovedperson til en som nesten var anonym. Det er slike ting vi har tredjeutkast for!