Korrekturprosessen

Da var vi på tredjeutkastet med enhjørningfortellingen (eller versjon 2.3 i følge dokumentene mine, etter versjon 1.0, 2.0, 2.1 og 2.2. Jeg vet ikke om jeg skal være stolt over at jeg lærer så mye eller flau over at så mye er galt!)

Så langt har hele korrekturprosessen lært meg utrolig mye om meg selv:

* Selv om jeg liker å skrive uten å ha peiling på hvordan jeg ender, betyr ikke det at jeg ikke kan stramme opp teksten etter førsteutkastet så ting blir avslørt i en logisk rekkefølge, ikke i rekkefølgen jeg tilfeldigvis fant på ting.

* Plottene mine og setningene mine trenger å slanke seg. Jeg har en tendens til å bruke sytten ord der syv holder, og å sno inn sidekommentarer som distraherer istedenfor å interessere.

* Problemet mitt er ikke at jeg er for lite kritisk til meg selv, men at jeg er selvkritisk på feil områder. Jeg stresser alltid over dialogen min og flikker på den, noe jeg har fått komplimenter for, men det hjelper lite når plottet ikke gir mening fordi jeg glemmer å nevne informasjon som er nødvendig for at leseren skal forstå plottet (som at spøkelset er sytten år gammel, ikke sytti, eller hvordan magiens verden forholder seg til vår verden, for å ta eksempler fra enhjørningfortellinga).

Det morsomme med denne prosessen er at jeg bruker mye av det jeg har lært på tidligere fortellinger, nesten ubevisst. NaNo romanen min for 2010 har plutselig fått en helt ny start, som jeg selv mener er en million ganger bedre enn den forrige. Dette skjedde takket være flere av skrivebøkene jeg leser for tiden, som alle advarte mot å begynne med hovedpersonen din i krise, da leseren enda ikke vet hvorfor han eller hun skal bry seg om dem. Thomas the Thief gikk dermed fra å tortureres i et fangehull (noe jeg ærlig talt ikke likte å skrive heller) til å traske ned en vei. Det skremmer meg nesten at jeg ikke oppdaget tidligere at det sistnevnte er bedre!