NaNoWriMo betyr bloggpause

Den viktigste informasjonen for den neste måneden:


og

Fantastiske Norske* Resurser

(*En av dem er Svensk. Denne er også en av de aller beste resursene (Prosjekt Runeberg).)

Norge er FANTASTISK FLINK til å digitalisere og publisere ulike biter av historien. Dessverre er de ikke særlig flinke til å reklamere med dette, så her har jeg samlet det jeg finner av interessante kilder for norsk historie og kultur.

Kjenner du til noen flere må du svært gjerne tipse meg om dem, så de kan legges til lista!

Tekster

Prosjekt Runeberg, skandinaviske historiske tekster (Edda og Eventyr)

Martin Bekkelunds digitalisering av Norske Folkeeventyr

Norsk Folkeminnesamling (digitaliserte Eventyr, Sortebøker og Sagn)

Museer og samlinger

BIBSYS

Bibsys Galleri

Bibsys Ask

Bergen Bibliotek slår til igjen!

Som tidligere nevnt er jeg veldig glad i Worrals-bøkene. Jeg har nå lest alle som er oversatt til Norsk (dvs. 10/11 utgitte bøker). For de som leste min forrige bloggpost om dette: nei, jeg har fremdeles ikke klart å finne den siste boka til salgs.

Men på biblioteket!

De har én Worralsbok, knappe fem om Biggles, og biblotekaren måtte inn på lageret og både tape og sette databrikke på boka før jeg kunne låne den, men jeg har lest den!

Det var en vanskelig prosess, da sidene har blitt tapet på plass så kraftig at det krevde sakte tilvenning for å lokke boka til å åpne seg, men vi ble da venner til sist. Nå er det bare det første kapittelet man må sloss for å lese.

Min kjærlighet for konseptet biblioteker og for Bergen Bibliotek spesielt vil ingen ende ta! Hvor GENIALT er det ikke at man kan lete overalt etter en bok, for å så finne at Bergen Bibliotek ikke bare har den, men har tatt godt vare på den.

(Mens vi snakker om bøker som er komplett pokkers umulige å finne til salgs, anbefaler jeg folk å sjekke ut Jim Butcher sin Backup, en liten novelle om Thomas, i det han motarbeider sin bror. Den koster intet mindre enn $100 på Amazon, er umulig å finne på eBay og sitter pent på hylla og venter på deg på biblioteket i sentrum.)

Boksamlerens klage

Jeg eier nå ni av de ti bøkene som er utgitt på norsk om Worrals av Kaptein W. E. Johns. Det er to grunner til at dette er et problem:


GRUNN NUMMER EN:
    Johns skrev 11 bøker og en novellesamling ("Comerades in Arms"), hvor en av novellene omhandler Worrals. Nå har jeg full forståelse for at man ikke oversetter en novellesamling med flere ulike karakterer, men hvorfor oversatte man aldri den siste boka?

HVORFOR???

Det verste er at den er nesten umulig å få fatt på engelsk og, noe som betyr at selv om jeg nå finner Worrals på Krigsstien (den ene jeg mangler på norsk), vil serien aldri være komplett da Worrals Investigates faktisk ikke har blitt gitt ut på norsk. Noensinne.* Og siden serien sist ble publisert i Norge i 1950, tviler jeg på at det vil endre seg med det første.


GRUNN NUMMER TO:
     Det er under to måneder siden jeg fant Worrals på Krigsstien til salgs. For førti kroner. Og jeg kjøpte den ikke.

Fordi jeg skulle være "smart" og spare penger. Noe som gjør at akkurat nå føler jeg meg som en fullstendig dust.



I det jeg søkte etter Worrals Investigates fant jeg ut at Kaptein W. E. Johns faktisk aldri nådde høyere grad en løyntnant i RAF. Dette morer meg mer enn det bør.




 *) Og mens vi snakker om bøker som aldri ble gitt ut på norsk: forklar meg hvorfor Biggles Defies the Swastika ikke har blitt gitt ut på norsk. Den er en av de beste Biggels-bøkene jeg har lest (i en serie på nær hundre bøker varierer kvaliteten mye), og handlingen er satt til Norge.

Vår helt våkner opp på hotellet, tror det er søndag da ingen kaffe har blitt satt frem og ingen avis er å finne, ser ut vinduet og ser nazistene masjere ned Karl Johan. Han stjeler en sykkel for å rømme til flyet sitt, krasher med en gestapo-agent og stjeler motorsykkelen hans. Og dette er bare det første kapittelet!

Sverige gav den ut! (Greit nok gjorde de det i 1944, en tid det ikke var så lurt å publisere anti-nazistiske bøker i Norge, men fremdeles!) Men jeg håper Johns fløy bedre enn han leste geografi, for det tar ikke så kort tid å kjøre Norge på langs som det den mannen tror. Oslo - Narvik på et døgn? Under krigen? HAH!)

Bloggpause til 1. oktober

Bloggen er ikke død, den bare sover.

Bloggeren vil være tilbake når eksamen er overstått, senest 1. Oktober.

-Eli

Lyst å hjelpe noen i nød og få en bok av Scott Lynch?

Ok, here's the deal: forfatterene Emma Bull og Steve Brust har begge hatt behov for operasjoner denne måneden. Problemet er at de bor i USA, hvor det straffer seg å være syk, og begge har nå helseutgifter de ikke kan dekke.

Locke Lamora forfatteren Scott Lynch ønsker å hjelpe disse to ved å dele donasjonene han får inn her på tre; en tredjedel til Emma og Steve, en tredjedel til seg selv (da dette for øyeblikket er det han tjener penger på). Han forklarer i større detalj både om pengeinnsamlingen og Emma og Steve sine problemer her: I will be your dancing monkey, hat on the table.

Selv om jeg ikke helt har tilgitt ham for Bastards and Thieves (eller mer mangelen på bok tre i serien hans) er dette både en sjanse til å hjelpe forfattere i nød OG å få fatt i en bok fra en fantastisk god forfatter. Løp og doner!

Når virkeligheten ødelegger bøker

Takket være en viss blond australier har jeg nå måttet slette avslutningen på fortellingen min om Natt. Fordi det jeg skrev, og det som skjedde i går, var identisk. Istedenfor Assange hadde vi en britisk dokumentarskaper og det var Island, ikke Ecuador, som gav henne asyl.

Hvis Assange nå blir gjort til diplomat for å slippe ut av landet vil hele denne farsen være identisk med avslutningen min. Nevnte jeg at historien om Natt er en dystopisk roman? Dvs. "oppdiktet, fremtidig skrekksamfunn, skildring av et samfunn hvor dårlige krefter har fått overtaket." (SNL)

Jeg vet ikke om jeg skal være stolt eller skremt når det jeg skriver viser seg å være sant.


P.S. (politisk synspunkt): Jeg vil gjøre det klinkende klart at jeg mener Assange burde stille for retten i Sverige. Men jeg forstår at han ikke drar dit frivillig når Sverige nekter å love at de ikke vil utlevere ham til USA.

Gratis bøker, del 2

Og mens vi snakker om fantastiske ting, så har Singularity & Co bestemt seg for å prøve å redde gamle science fiction bøker som ikke lenger printes opp kopier av, og publisere disse som gratis ebøker.

Kickstarteren deres er allerede over (de fikk tre ganger beløpet de ønsket), så forhåpentligvis er det ikke alt for lenge til vi hører fra disse igjen!

Fra: http://boingboing.net/2012/08/07/new-sf-bookstore-devoted-to-re.html

Gratis bøker, filmer, musikk

Av ukjente årsaker har jeg aldri nevnt Internet Archive her før. Det har vært en av mine favoritt-nettsteder siden jeg ønsket å lære mer om Hitler Jugend, og fant flere av håndbøkene deres der, både på tysk og engelsk.

Kort fortalt, the Internet Archive ønsker å samle all informasjon som har gått ut på copyright (skapers død + 70 år, for det meste) og dele dette med verden. Nå har de startet med torrents. En fantastisk kilde for all slags historisk kunnskap og underholdning har blitt enda bedre!

Hurra!

Dagens tips: syltetøy!

Mannen bak Mogworld (fantastisk bok) og Zero Punctuation (fantastisk serie) kommer snart med ny bok. Den heter Jam. Den handler om syltetøy.

Blurb:
We were prepared for an earthquake. We had a flood plan in place. We could even have dealt with zombies. Probably.

But no one expected the end to be quite so . . . sticky . . . or strawberry scented.

Jeg gleder meg!

Camp NaNoWriMo

Jeg hadde en plan.

Den varte til jeg skrev de tre første avsnittene og fant ut at det var crap.

Den nye planen var ikke en plan, jeg skrev det som falt meg inn. Dette gikk mye bedre.

Hovedpersonen skulle være 26. Hun er nå 16. Fortellingen som skulle starte i Bergen, hvor hun jobber på "de godes" side som straff for tidligere overtredelser, starter nå i Irland, lenge før hun har gjort noe som teknisk sett er galt.

(Men hennes definisjon på rett og galt er ikke helt normalt. Familien hennes er kanskje det nærmeste hennes verden kommer Batman-skurkene (eller i rollespill-termer: hele gjengen er ett eller annet sted mellom chaotic evil og chaotic neutral).)

(Merkes det at jeg elsker parenteser? (Jeg tror det merkes.))

Oh John Ringo No! (Om å ignorere fakta)

Denne bloggposten er dedikert til Stig, på grunn av de mange samtalene vi har hatt om fakta og det å ignorere det helt.

Jeg sitter for øyeblikket og graver meg gjennom en 74 sider lang post på Absolute Write forumet om anmeldelser og forfatteres reaksjoner på anmeldelser. Det er slike ting som bare skjer i sommerferien, når man har litt for mye tid å leke med. Min favoritt (fra side 23, siden det er så langt jeg har kommet) er John Ringo, som er en produktiv scifi forfatter som har skrevet en serie som er absolutt skitt.

Han innrømmer det selv i anmeldelsen ett fan skrev om den første boka i serien; "my working title was 'The Wanker Piece.' (Marketing forced me to drop the title.)"

Men det jeg la spesielt merke til var denne setningen:

"I decided early in the book that I was simply going to ignore reality whenever possible."

  Words to live by. Ihvertfall for noen av oss :P

Både anmeldelsen og forfatterens kommentar anbefales for alle som lar seg more av testosteron-piplende romaner og reaksjonene på slike.

Siden jeg ikke skriver for tiden...

Her er et bilde av ett romskip som forlater atmosfæren:

 

Tatt fra Imgur

Kjøpe bøker, mange bøker...

Det som er litt fint med sommerferien er at man kanskje reiser litt mer rundt enn vanlig, og dermed kommer i kontakt med alle slags brukthandlere og antikvariater. Jeg har nå kjøpt nok bøker til å være litt bekymret for hvordan jeg får alle til Bergen, og nesten komplettert en av seriene jeg samler på.

Bilder kommer når jeg er tilbake i Bergen og har kamera.

Sommerferie!

Så langt har jeg mokket ryggen (nesten bra nå), lest ut bok to i The Ministry of Peculiar Occurrences (serien hvor bok en starter med en eksplosjon, og bok to inneholder motorsykler, tvillinger og ihvertfall fire eksplosjoner - jeg liker!) og endelig bestemt meg for hva jeg skal skrive for Camp NaNo neste måned (Jules Verne møter Salomos Miner med kvinnelig protagonist).

Siste boka jeg kjøpte var Kristopher Schaus "På Vegne av Venner", som jeg ikke kommer til å lese i sommerferien fordi grining kan vente til høsten (jeg er norges største bok-sipper!), og jeg har planer om å snarest ta turen innom biblioteket og låne en sukkerspinnbok jeg kan kose meg med på regndagene (det har regnet MYE på østlandet i det siste!)

(Og i tilfelle du lurte, ja, jeg elsker parenteser!)

Hva med dere? Lest noe? Kjøpt noe? Gjort noe kult?

Turing Believes Machines Think (om Alan Turing)

I år er det hundre år siden Alan Turing ble født. 23. Juni var fødselsdagen hans. Dette har fint lite med skriving å gjøre, men jeg har to store vitenskapelige helter, og Alan er en av dem. Selv om mitt område er biologi*, er begge mine helter matematikere / data-analytikere; Ada Lovelace og Alan Turing. "Tilfeldigvis" datamaskinens far og mor.



Nesten hundre år skiller dem, men begge hadde et alvorlig problem i deres datid: Ada var kvinne. Alan var homofil.


Alan Turing var med på å knekke enigma-koden under krigen. Han kom opp med Turing-testen; hvis en testperson som snakker med ett dataprogram ikke klarer å skille det fra ett menneske som skriver inn svar i ett annet rom, har programmet bestått Turing-testen.**


Etter krigen ble Turing avslørt som homofil. Han fikk valget mellom fengsel og kjemisk kastrering. Han valgte det siste. Like før han avslørte valget, skrev han i ett brev til en venn:

Turing believes that machines think

Turing lies with men

Therefore machines do not think

Alan Turing ble funnet død i en alder av 41, forgiftet av cyanid.


Tenk om denne mannen hadde visst hva etterordet hans ble? At tiden viste at han var ett geni. At Englands statsminister ville be om unnskyldning for behandlingen han fikk. En behandling , som enten kulminerte i ett selvmord, eller ett mord.



*) Ikke få meg til å begynne om Watson og Crick. De er det nærmeste oss molekylærbiologer har av genier, men de stjal som ravner og Watson er om mulig verdens største rasshøl (bevis).


**) Cleverbot har ikke bestått Turing-testen. Siri har heller ikke bestått. Men vi er på vei. Fy fader som vi er på vei!

15 September 2006 - om Fahrenheit 451

 Kjære Shawna Thorup:

Det er hyggelig å høre at dere skal feire boken min "Fahrenheit 451." I den forbindelse tenkte jeg du kanskje ville like å høre historien om hvordan den første versjonen på 25 000 ord ble skrevet. Den versjonen ble senere publisert i ett blad.

Jeg trengte ett kontor, men hadde ikke råd. En dag jeg vandret rundt på U.C.L.A. hørte jeg lyden av skrivemaskiner fra kjelleren i biblioteket. Der oppdaget jeg ett skriverom, hvor man kunne leie en skrivemaskin for ti cent per halvtime. Jeg flyttet inn på skriverommet sammen med en drøss med studenter og en pose full av mynter, totalt $9.80, som jeg brukte på å skape den 25 000 ord lange "Brannmannen" på ni dager. Hvordan klarte jeg å skrive så mange ord så raskt? Det var på grunn av biblioteket. Alle mine venner, alle mine elskede, satt på hyllene over meg og ropte, skrek og hylte til meg at jeg skulle være kreativ. Så jeg løp opp og ned trappene, fant bøker og sitater som jeg kunne bruke i "Brannmannen"-novellen min. Du kan kanskje forestille deg hvor spennende det var å skrive en bok om å brenne bøker med hundrevis av mine kjære på hyllene rundt meg. Det var den perfekte måten å være kreativ på; det er hva bibliotekene gjør.

Jeg håper du liker å lese mitt lidenskapelige resultat, som ble større noen få år senere og, takk gud, takket være mange mennesker ble en populær bok

Med alle mine gode ønsker,

Ray Bradbury

Kilde
(beklager om oversettelsen er litt dårlig, det er ikke noe jeg kan)

Hunger Games - Starbucks versjonen

(fordi jeg lo alt for hardt til å ikke dele med noen)

Stories about my grandfather

Dette er på engelsk da det først ble skrevet som svar på en NaNo-post. Men alle de gode minnene jeg kom på mens jeg skrev dette gjør at jeg vil lagre den her også :)



When I grew up my grandfather was the dark, grumpy man in the living room chair. He struggled with health issues that sometimes made him a bit impatient with us kids. At the same time, he was funny and patient with us on his good days. He taught me how to blink with both eyes (one at a time) and move my finger through the flame of a candle without being burned. But unlike my grandmother, who loved to chat about anything and everything with me, we never spoke that much, and I didn't feel I knew him.

When I was fourteen, that changed with such a simple thing as asking him about his school days. A project from school to interview someone about their school days, and I chose my grandfather. He told me about the perfect tiny little school with only thirty students and a kind, loving teacher. And about the bigger school he started when he was nine, with three hundred kids. About the teacher who hit the children, and how that made him unable to learn any more. He almost failed in math. ("I had to teach myself when I started driving the bus. There was no excuse not to give back correct change, so I took night classes, and I made perfect chance, every time.") And how this one time he fought back, when his sidemate was supposed to go into the naughty corner. My grandfather grabbed his friend so the teacher had to haul both kids and their desks to the corner, where they stayed the rest of the class. The glint in his eyes showed that this was his moment of glory.

After that, I think he realized that I loved hearing about the old days. He told me about his career at the train station, where he worked up from a linesman (the one moving the rail road tracks so the trains could go either left or right) until the diabetes made that impossible for him (if he went into shock on the railway, it could kill both him and the passengers). Of how he worked his way up to being the station master. (Though grandmother was the one who had to tell me how important that job was. He never bragged, to the point where he didn't even tell me he was in the city council.)

He also told me about the war, in a very different way than Grandmother. She was frightened of the German soldiers, yet looking back every time she talks about it she shakes her head and mutter "but they were just boys. Young boys, just a few years older than me.". Norway was occupied from 1940 to 45, and several of her friends fled into the woods instead of helping the nazi war effort. Grandfather could stay, as his job on the railway was too important for him to get drafted into the wrong side. He did become friends with a German boy his age, though. They exchanged letters when he was transferred out, and grandfather got a letter from his parents at the end of the war, telling him his friend had fallen on the eastern front. Although he had one friend amongst the soldiers, he never discussed politics with them (being in the very much "not a nazi" camp, considering he joined a party after the war known for being liberal and pro-immigration). But more than anyone else I've talked to about the war, he managed to see the people inside the uniforms. He once told me that most of them didn't want to be in Norway any more than the Norwegian people wanted them here.

That didn't stop him from stealing sugar from the Nazis when the shipment came to town, though. But only a few pieces of cane sugar, for him and his girlfriend (my grandmother). They met during the war.

Grandfather claims that was the one good thing that came out of the occupation. Grandmother was set to work in the kitchen of a high-ranking nazi, where he was lent out from the train station for a while to work as a farm hand. They met, fell in love and got married after the war.

He had many quirks. He had a cane he called Otto, and whenever he went out on a walk, he used to tell my grandmother he was going walking with Otto.

He collected all the golf balls who were struck into his garden (they were the neighbours of a golf course) and sold them back to the course for 5 kroner a ball (about $1, cheap for this country). One time a golfer hit a ball through the window of a living room. He brought the ball up to the owner of the court and told him this ball would cost him more than five kroner. They replaced the window free of charge, and put up nets so that wouldn't happen again.

He could bend the top joint of all his fingers without moving any other joint, except the one he'd lost in an industrial accident. He always laughed when he came to that finger, claiming that was the easiest. (Family quirk: every single member of my family on that side has lost parts of one finger. My grandmother, my grandfather, my father and my uncle. I live in constant fear of loosing a finger!)

Gamle ord

Jeg fikk nettopp verdens beste spam.

"Hva behager www.kjopviagra.com"

Godt at noen holder gamle høflighetsfraser i live. Selv om de selger viagra.

Gamle helter lever ikke evig

Ray Bradbury er død.

Den første boka jeg leste av Bradbury var Den Illustrerte Mannen. Denne utgaven, for å være nøyaktig. Senere ble Bradbury det som gjorde at jeg tok kontakt med den sorthårede gutten bak meg i matteklassen på videregående. Jeg og David er fremdeles venner.


Sinssykt hvor lei meg jeg kan være over en jeg aldri har møtt. Men så har jeg reist til mars med ham.


ETA: BT har en kort nekrolog om Bradbury.

Vikingmarked

Jeg har skutt med bue, sett folk sloss med faktiske vikingtids våpen og generelt hatt det alt for morsomt på vikingmarked. For realismens del, har gårsdagen vært uvurderlig. For lommeboka... vel, nudler er også godt!

Det er noe helt spesielt inspirerende å se tidsriktige klær, våpen og kampteknikker brukt IRL. Tidligere har jeg rotet mye rundt med instruksjonsvideoer for ett-hånds sverd (my weapon of choice) og youtube klipp av epee dueller (denne er best!), men det har ikke vært på langt nær så inspirerende som det å se kongshirden sloss i går. Selv om man forsøkte å unngå enhver skade, var kampen fremdeles noe begge parter ville vinne, og triks som ville fått deg kastet ut av den mest liberale fekteskole ble brukt med stor suksess.

Jeg har blitt mer sikker på at historisk realisme er noe jeg ønsker å unngå, og like sikker på at jeg ønsker å lære meg å bruke våpnene karakterene mine skal bruke. Dobbelt bonus, da det både vil gjøre skrivingen min mer interessant OG være utrolig gøy å gjennomføre!

Bøker bøker bøker bøker!

Tittelen er så mange bøker jeg har kjøpt, hvis vi ignorerer det faktum at jeg også kjøpte et boksesett med hele Narnia-serien med stive permer!

Jeg fant Narnia-bøkene brukt  på amazon, noe som passer fint da jeg uansett foretrekker forhåndselskede bøker.

Og mens jeg like gjerne var der, plukket jeg opp bok to i spellcrackers.com serien, som jeg har forelsket meg helt i. Jeg må lese bøkene to ganger for å forstå dem, men elsker plottet og karakterene nok til at jeg tilgir forfatteren dette. Disse overholder også Bechdels regel, noe som gjør at jeg bare elsker dem mer. Romantisk/erotiske uten å få meg til å himle med øynene, og derfor absolutt underholdende.

Og når man først kjøper en bok på amazon, kan man like gjerne forsøke å nå 25 pund. Så da endte jeg opp med å kjøpe et par bøker jeg har lurt på en stund; Let's Pretend This Never Happened (A Mostly True Memoir) (utdraget som fikk meg til å ville ha den kan du lese her) og Q and A a day dagbok for fem år fordi konseptet fascinerer meg, og jeg aldri ellers klarer å holde dagbok fast.

Siden jeg nå var oppe i £20, lette jeg langt og lenge for å finne en bok til ca. £5 som fikk meg over på gratis shipping. Svaret kom i en utgave av I Shall Wear Midnight med kjempefin forside. Og mens jeg var i Pratchett-avdelingen, fant jeg ut at han kommer ut med ikke en, men TO bøker i 2012: The Long Earth og Dodger. Selv gleder jeg meg mest til den sistnevnte, selv om jeg kommer garantert til å kjøpe begge!

Bechdels regel

Har du hørt om Bechdels regel?


Enhvær film (bok) skal ha minst to kvinnlige karakterer. Disse skal på ett eller annet tidspunkt snakke sammen. Temaet de snakker om skal ikke være en mann.

Enkel regel, ikke sant? Men når jeg begynner å tenke etter, bryter nesten alle filmer jeg har lest reglen. Dette skremmer meg ikke, jeg vet hvordan Hollywood er. Det som skremmer meg? Mange av bøkene jeg leser bryter også Bechdels regel.

Patricia Briggs' bøker om Mercy Thompson. Spellcrackers.com bøkene av McLeoud. Kitty bøkene av Vaughn. Første Weetzie Bat boka (og den siste, Baby Be Bop, men den kan være unnskyldt da hovedpersonen er en mann).

Og det jeg nevner her er kun bøker med kvinnlige hovedpersoner. Jeg kan forstå at det ikke blir store sjansene til dialog mellom kvinner i Butcher serien, men i en serie hvor hovedpersonen er kvinne, hvorfor er alle de andre karakterene enten menn eller karrikaturer?


Hvis noen har tips om bøker med kvinnlig hovedperson som ikke har romanse som hovedplott, rop ut! De trenger ikke en gang overholde reglen, selv om det ville vært en fordel.

Og av ren interesse: sjekk gjennom bokhylla di. Post alle bøkene som overholder Bechdels regel i kommentatorfeltet.

Vidunderlige verden

Amerikanere og Russere har funnet en ny måte å sloss om verdensrommet på. Denne gangen, med kamera. Først kom amerikanerne med dette bildet, og nå har russerne overtatt dem med ett bilde på 121 mb. Bare fordi.

For den ultimate opplevelse: kombiner bildet de tok med denne sangen.



P.S: Hvis du har treig pc, bruk denne linken.

Løsninger

En ting som aldri slutter å fascinere meg om det å skrive, er hvordan hjernen min jobber videre på det jeg skriver, og finner løsninger på problemer jeg ikke visste jeg hadde. Denne uka har det vært spesielt fascinerende, da dette skjedde for begge historiene jeg skriver på for øyeblikket.

Det var egentlig ganske små ting. Ett gjemmested for en databrikke inni en elektrisk gitar. En magisk kamuflasje som skjuler hovedpersonen min fra fiender og venner til alvedronningen tar den fra hovedpersonen min. Selv uten dem ville fortellingene fungert, men for meg er det et fantastisk eureka-øyeblikk, da det jeg skriver har blitt sterkere.

Den første løsningen gjør at Natt ikke må stole på noen andre for å skjule sin viktigste hemmelighet, noe som passer hennes karakter utmerket. Den andre løsningen gir en mer logisk grunn til at ingen gjenkjente Scarlet når de tok ham til fange. (Med "mer logisk", mener jeg "mer logisk for en verden hvor magi er dagligdags kost, og derfor like vanlig å bruke som hårfarge og negglakk er i vår verden.)

Til tross for å ikke ha skrevet mye disse siste dagene, er jeg veldig fornøyd med progresjonen min!

Celebert besøk

En humledronning besøkte meg i skumringen. Hun satt i vinduskarmen, litt andpusten fra den lange flyturen og slikket beina sine, ett etter ett. Når alle var passende presentable neiet hun pent til meg, krasjet inn i vinduskarmen og, etter hun hadde fått summet seg litt, forsvant ut i nattemørket.

Det er helt sant.

Beviset for at alt blir mer interessant med Harry Potter:

Russisk korrupsjonsjeger sammenlignet med Voldemort.

Jeg liker spesielt de to faktaboksene til høyre, den ene om Aleksej Navalnyj, den andre om Voldemort. Ingen om Putin.

Facts about Norway

Fordi jeg vil feire det lille, sære landet mitt etter litt for mange dager med litt for deprimerende nyheter. Hvis du har noe å legge til, post i kommentarene og jeg tar det med :)
Silly facts about Norway (that are still true):

• We hate the Swedes and love the Danes (except when we meet a Swede we like, or a Dane we don't like. Although the latter, afaik, has yet to happen, the first often does.)

• We have a state church (The Norwegian Church) and no seperation between church and state. At the same time, we allow gays to marry and adopt, and most Norwegians don't consider themselves religious / Christians of faith.

• Officially, 79.2%* of the population are a member of the state church or other protestant churches, 1.5% Catholic, 2.1% Muslim and 1.7% Humanists.

• Norwegians are very spontaneous, as long as they get to think it over beforehand.

• We are the most polite people ever to come from pillaging vikings. Whenever a Norwegian thinks he's got it right, he will simply tell you how he does it back home, take a step back and wait until you understand how that really is the best way to do it.

• Norwegians love tourists! (Oslo's not included**!)

• People in Bergen (Norway's second largest city) don't consider themselves a part of Norway, and often joke about starting their own country. People of Oslo (Norway's capital) often consider themselves their own country and get confused when people talk about "the rest of Norway" and don't mean Akershus (their neighbouring county)**.

• The police don't carry guns. The first time I saw an armed police officer was the 23rd of July 2011.

• We pride ourselves at inventing the cheese slicer (or at least our version, which is the best cheese slicer ever invented. Don't worry, you'll get around.), the paper clip (although we didn't), of being a peaceful people (despite being involved both in Iraq, Afghanistan and basically every other war the US has ever been involved in, but we have about as many murders as the country in Demolition Man (pre-Phoenix)), discovering Iceland, Greenland and the Americas before Columbus. We celebrate the Nobel Peace Price both for the great idea it is as and for it not being rewarded to Sweden by Alfred Nobel.

• We've been the bitches of both Denmark (500 years) and Sweden (100 years) in the past, and as a country we're really 107 years old even though we like to say a thousand and ignore the part between the Viking kings and 1905.

• We were the quickest country to get a constitution (April 10 - May 18 1814) until a few years ago, when some new country beat us by a whole week(!) The constitution was written when Denmark (our current owners) were busy loosing the Napoleonic War to, amongst others, Sweden (our new owners). During Sweden's reign we got a lot of new powers, abolished nobility and in the end adopted a Danish prince to be our new king in 1905. Ironically, despite Sweden being the kindest of the two, it's them we "hate" today, not Denmark (who, to be honest, were kind of assholes about being our boss).

• We have one million political parties, and it's really rare that any of them get enough votes to get a majority government. We have parties on the far left (Rødt [Red], Sosialistisk Venstreparti / SV [Socialist Left Wing]), left (Arbeiderpartiet / AP [Labour Party]), centre (Senterpartiet [The Central Party], Venstre [Left], Kristlig Folkeparti / KrF [Christian Democratic Party]) and to the right (Høyre [Right], Fremskrittspartiet / FrP [The Progress Party]). Our most conservative parties are not as conservative as the Democrats in the US, and in most cases not even the British Tories.

• Basically: Norway is weird.

*) The 79% number is artificially bloated as the state church has a nasty tendency of including everyone who hasn't officially left their church as a member. I was born and raised in another protestant church (Misjonskirken / the Missionary Church), yet found when I was fifteen that because my mother was baptised in the state church, I had been considered a member without setting a foot within their doors. I had to leave the state church twice before it stuck.

**) I only say this because I'm from Bergen. We've got awfully big mouths in Bergen.

Male to female komplikasjoner.

Hovedpersonen min har byttet kjønn. Fra å være en sarkastisk, iskald gutt har Natt nå blitt en like sarkastisk, forhåpentligvis like iskald jente. Og jeg har oppdaget at jeg er en sjåvinist.

For plutselig skriver jeg henne annerledes. Der gamle Natt ville satt seg ned og ventet på at andre tok til vettet, prøvde denne versjonen å preke dem over til sin side. Der gamle Natt ville bannet, gråt denne. Jeg tror jeg begynner å finne kjernen i grunnen til at jeg hater å skrive om kvinner: kvinnene jeg skriver om er feige. Ikke at det er noe galt i å gråte eller overtale andre, men når jeg skriver jenter, blir karakterene passive. De setter seg ned som en fordømt prinsesse i ett tårn og venter på at noen skal redde dem. Det blir ingenting av dette rå, iskalde og snerrende som er alt jeg elsker ved Natt.

Og allikevel fortsetter jeg. Hele uken har jeg, uten å skrive ett ord, jobbet med Natt. Hun har gått fra en prinsesse i hvit kjole til en prinsesse i sort lær. Rynken mellom øyenbrynene begynner å minne meg om mannen hun kommer fra. Kanskje denne varianten er litt skarpere i ordene, har litt lettere for å unngå fysiske konfrontasjoner til fordel for unnvikelsesmanøvrer, men hun er smart. Hun er villig til å ofre alt, sitt eget liv inkludert, for å oppnå sine mål. Hun er kald nok til å la andre straffes for hennes feil, og til å få den stakkarsj offiseren som blir satt til å passe på henne såpass utilpass at han frivillig trekker seg tilbake til sofaen. Og bestikker henne med whiskey og bacon.

Det eneste stedet jeg nå sliter med at hun er for passiv, er mot slutten. På den positive siden er det der den forrige Natt også var passiv. På den negative siden kan jeg ikke ha en karakter som setter seg ned og lar andre redde seg.

Selv om ting hadde vært mye lettere om jeg kunne!

Forskjellen på bok og film

Barn dreper barn i ny suksess[film]

Advarsel: tl;dr følger:

Jeg har aldri forstått hvorfor noe som er greit i en bok, ikke er greit i en film. Ta Clockwork Orange. Voldtektsscenene og voldsscenene førte til at filmen ble forbudt i England. I boka er ofrene for en av voldtekten ellve år gammle. Alex er femten. Boka ble aldri forbudt.

Filmer har aldersgrenser, advarsler og skremsels-artikler av typen Aftenposten desverre velger å publisere. Bøker med like brutale temaer blir ikke bare forbigått i stillhet, men påtvunget ungdommen gjennom norskundervisningen. Vildanden, med selvmord og utroskap, og Karens Jul, om en ung jente og hennes barns død, er nesten obligatorisk lesning på ungdomsskolenivå. Er det greit fordi det er klassikere?

Dødslekene er en brutal bok. Filmen inneholder mest sannsynlig scener jeg ikke ville latt hvilken som helst ellveåring se. Men samtidig er det en svært godt skrevet serie. Den er realistisk, den er godt skrevet og personlig hadde jeg ikke hatt noe imot at mine (svært teoretiske) barn hadde hatt noen av hovedpersonene som rollemodeller.

At Twilight i artikkelen kommer best ut av sammenligningen... En bok som handler om en forfølger og jenta som utsletter seg selv for å bli hans perfekte brud, provoserer meg. Dødslekene er ikke en god-natt bok for åtteåringer. Men så var det heller ingen som ba dem om å lese den.

Å skrive for mye...

Jeg har et alvorlig problem med å avslutte fortellingen min om Nathaniel. Her knoter jeg i månedesvis med å finne en realistisk måte å få ham ut av Norge på, finner en løsning jeg elsker og forventer at romanen skal være ferdig...

Bare for å finne ut at den er LANGT fra over. For ingen stat tar imot dissidenter som har blottlagt sin tidligere stat med åpne armer. Ikke når staten som ble avkledd av nevnte dissident er regnet for å være "vennlig". Så plutselig har vi et sammensurium av maktmisbruk, vennskap som dannes på de merkeligste steder, romanens første kjærlighetskyss (mellom de to minst sannsynlige karakterene) og jeg skriver mer for å finne ut hvor dette ender enn noen annen grunn.

Noe som fører til scener på Heathrow hvor vannglass kastes på sikkerhetsoffiserer og den så langt mest imponerende bannskapen jeg har skrevet (hardt inspirert fra en artist jeg en gang så, etter han fikk ett ølglass i panna, rolig avsluttet sangen for å så skjelle ut den som kastet, morra hans, de som stod rundt og verden forøvrig).

Det eneste jeg vet akkurat nå er at dette kommer til å slutte i Skotland. Om romanen faktisk slutter når jeg kommer dit, nei det får tiden vise.

En liten oppdatering

Det er lite skriving, og derfor også lite blogging for tiden. Mye fordi jeg er utmattet etter bussulykken. Har begynt å gå turer denne uka. Den lengste var et kvarters gåtur bort til biblioteket, for å låne meg lesestoff. Jeg var utslitt i dagevis etter den.

På den positive siden fører dette til mye lesing. (Og tv-titting, dessverre. Jeg trodde det var en uvane jeg hadde vent meg av med.) Så langt har jeg pløyd meg gjennom en del gamle slagere, og halvparten av Frimurernes Hemmeligheter av Roger Karsten Aase. Interessant bok med en alvorlig feil: kursiv.

MYE kursiv.

Bergen Byvåpen

Fordi jeg elsker denne byen, og byvåpenet deres.

Første vellykkede uka!

Jeg vet jeg har blogget lite i det siste, men på den positive siden har jeg skrevet mye. Svært mye.

I forrige uke skrev jeg hver dag, noe som gjør den til første uka jeg faktisk oppfylte nyttårsforsettet mitt. Totalt klokket jeg inn over to og en halv time med aktiv skriving, og da teller jeg ikke med all redigeringen jeg gjorde i løpet av lørdagen og søndagen.

I mindre positive nyheter brakk jeg nesten armen i dag, noe som gjør dette til en absolutt nei-dag i forhold til skrivinga. Det gjør vondt bare å blogge, selv om jeg bare bruker høyrearmen på tastaturet akkurat nå.

Ironisk nok skøyt jeg nettopp hovedpersonen min i armen. Jeg føler at de litterære gudene lar meg gjennomgå for alt jeg har latt karakterene mine lide!

Hva er reCAPTCHA?

Fordi det er det morsomste jeg lærte i 2011

Kort fortalt:

Når du møter på disse på en eller annen nettside, hjelper du til med å digitalisere scannede bøker og aviser. Siden datamaskiner er heller dårlige på å lese dårlig scannet tekst, trenger man mennesker til å gjøre slikt. :P

Du kan lese mer om dette her.

Uke 1

Godt over 3000 ord skrevet, nesten to timer brukt på tekst så langt.

Fornøyd? Veldig!

Nyttårsløfter (litt mer detaljert)

Kryssposta med detaljer fra skriveklubb-bloggen, da folk skal slippe å høre på skravvelet mitt der :P

Jeg mener egentlig at nyttårsløfter er noe fjas, men akkurat i år har jeg skaffet meg to skriverelaterte nyttårsløfter:

1. Jeg skal skrive i ett kvarter hver dag.

Og

2. Jeg skal lese noe av tyve forfattere jeg aldri har lest noe av før.

Så langt har jeg fullført en dag med 15 minutters skriving (ok, ble en halvtime, men det er teknisk sett ikke feil), men sitter fremdeles og undres over hvilke forfattere jeg skal velge. Føler sterkt at Robert Louis Stevenson er høyt på lista, siden jeg aldri har lest ut en bok av ham, men samtidig teller han ikke helt da jeg har lest litt av ham, bare aldri forbi de første fire sidene i noen bok jeg har plukket opp. Men både Jekyll og Hyde og Skatteøya frister.

Jeg har også store planer om å ta opp andre klassikere, bl.a. Hemmingway og en eller annen russer (bare ikke Nabokov *grøss*!)