Jeg leser veldig mange skriveblogger for tiden. I en eldre post på Editorial Anonymous diskuterte de begrepet "hook". Under diskusjonen var det noen som kommenterte at en lærer de hadde ikke trodde på skrivesperre. Dette hadde hjulpet henne enormt, da hun bare fortalte seg selv at hun hadde ikke skrivesperre (writer's block), hun bare angrep ikke historien fra den rette vinkelen.
Ideer som det irriterer meg.
Jeg tror hovedgrunnen er at jeg har gått gjennom episke tre år med skrivesperre. Jeg skrev nesten ikke et ord, og det jeg skrev var elendig. Jeg tror fullt å fast på skrivesperre fordi jeg hadde det. Men hun og jeg snakker om to vidt forskjellige ting.
Jeg har hatt skrivesperre av den typen hun snakker om, hvor jeg måtte gå tilbake, lese teksten og slette deler fordi jeg hadde skrevet meg vekk fra det jeg ønsket å skrive om eller bare ikke var fornøyd med det jeg skrev. I slike tilfeller er det helt greit å ikke tro på skriveblokk og heller jobbe litt mer med fortellinga.
Men min tre år lange skriveblokk? Den skjedde mens jeg var syk. Helsa mi opptok mye av tiden min, stress rundt andre sider av livet mitt opptok resten. Jeg hadde tid, men jeg hadde ikke overskudd til å skrive. De gangene jeg forsøkte å presse meg selv, gikk det galt. I disse tilfellene både tror jeg på og respekterer skrivesperre. Skriving er for meg en hobby. Jeg har ingen illusjoner om at jeg noensinne vil tjene penger på dette. Derfor har jeg også friheten til å se på verdnen min og si at "nei, nå tar jeg meg fri fra skrivingen". Selv om det er noe jeg elsker å gjøre. Selv om det er noe jeg gjerne skulle gjøre for å distrahere meg selv fra stresset. Men det er så mye lettere å godta et dårlig strikket skjerf enn en dårlig skrevet fortelling.
Jeg tror at skrivesperre er vidt forskjellig fra person til person. For noen fungerer det sikkert å si at man ikke har det. Jeg bruker selv den metoden på andre ting, men den fungerer ikke på skrivesperre for min del. Jeg tror det beror mye på HVORFOR man har sperre.
ReplyDeleteSom deg hadde jeg skrivesperre i flere år. For min del var den bunnet i flere ting. For det første hadde jeg en del ting jeg slet med som gjorde at jeg ikke hadde overskudd til å skrive, og at jeg tolket det at jeg “ikke kunne skrive lenger” som at jeg var en taper, bokstavelig talt. For det andre fokuserte jeg noe innmari på uoppnåelige kvalitetskrav – til slutt klarte jeg ikke å skrive en eneste setning uten at jeg ble fysisk kvalm og måtte gjøre noe annet. De to tingene sammen gjorde det hele bare verre og verre for hver dag, og skrivingen føltes mer enn noe annet som en plikt som ble forsømt enn som en hobby som skulle være noe avslappende.
Jeg forsøkte å si til meg selv at jeg ikke hadde det, men når jeg “visste” at jeg ikke kunne skrive lenger og ble fysisk dårlig av bare å åpne Word hjalp det ikke akkurat så mye… Det var ikke før NaNoWriMo 2009 at det løsnet for meg. Da gikk det endelig opp for meg noen ting som jeg hadde glemt fra da jeg begynte å skrive. Det går an å skrive for gøy. Det går an å skrive uten å skulle bruke det til noe. Det går an å skrive selv om det man skriver til slutt blir forkastet til fordel for noe annet. Det går an å skrive – og ha det gøy med å skrive – uten at resultatet må bli så forbasket BRA. Og ikke minst: Det går an å ikke klare å skrive en dag eller to, eller en uke eller to, uten at det betyr at man plutselig ikke klarer å skrive eller at det er verdens undergang. Man har bare ikke overskudd. Eller så har man latt sin Inner Editor ta litt for stor plass. Sånn er det. Det nytter ikke å tvinge seg selv til å skrive da, men det går an å ta en pause, gjøre noe gøy og så har man kanskje lyst til å skrive siden… Etter at jeg innså de tingene har jeg ikke hatt skrivesperre, men så går jeg heller ikke rundt lenger og føler at jeg “burde” skrive når jeg ikke har overskudd til det, eller tenker på skriving som en plikt. Gjør jeg det går det i hvert fall ikke…
Men som sagt, jeg tror skrivesperre er vilt forskjellig fra person til person. Det er mye som foregår i hodene til folk og skrivesperre er noe som kan ha en drøss forskjellige årsaker… eller mange på en gang. Jeg tror det er viktig å ikke presse seg selv til noe man ikke har overskudd til for at det ikke skal bli verre. Det lærte jeg på den harde måten, for å si det sånn…
Nei, dette har vel blitt tidenes lengste kommentar. Av og til tror jeg at jeg må lære meg å SLUTTE å skrive… Men dette er et tema jeg ikke klarer å fatte meg i korthet om.
Godt innlegg, forresten :)