Jeg hater verden!

Jeg hater verden! Jeg hater fortellinga mi, og jeg hater hvert ord jeg har skrevet som nå har vist seg å være overflødig.

Eller for å være mer konsis: jeg har nettopp fått kritikk på fortellinga mi. Kritikk jeg ba om, trengte, og som allikevel irriterer meg noe så sinnssykt, inderlig, endeløst.

Som jeg sa i en tidligere post: det er ikke enkelt når noen påpeker at ditt perfekte lille barn har seks fingre. Eller i mitt tilfelle, er så omstokka at det beste jeg kan gjøre akkurat nå er å printe den ut, klippe ut et par kritiske avsnittene og bevege dem rundt til de er et sted de gir mening.

Noe som egentlig ikke er så vanskelig. Og uten de tre kritikkene ville jeg ikke vært klar over det, og historien ville vært mye svakere enn den nå kan bli.

Jeg hater ikke kritikker, men jeg skulle gjerne ønske jeg kunne skrive perfekte førsteutkast. Er det virkelig for mye å be om?

ETA: Og bare som et bevis på hvorfor poster som denne kanskje ikke burde være offentlig: under to timer etter at den var publisert, hadde jeg fikset alle feilene bortsett fra dem som krevde omskriving. To dager senere skrev jeg om hele kapittelet, og mens jeg fremdeles ikke er helt fornøyd med den vet jeg nå hvordan jeg kan fikse det. Harde betalesere er verdt sin vekt i gull!