Løsninger

En ting som aldri slutter å fascinere meg om det å skrive, er hvordan hjernen min jobber videre på det jeg skriver, og finner løsninger på problemer jeg ikke visste jeg hadde. Denne uka har det vært spesielt fascinerende, da dette skjedde for begge historiene jeg skriver på for øyeblikket.

Det var egentlig ganske små ting. Ett gjemmested for en databrikke inni en elektrisk gitar. En magisk kamuflasje som skjuler hovedpersonen min fra fiender og venner til alvedronningen tar den fra hovedpersonen min. Selv uten dem ville fortellingene fungert, men for meg er det et fantastisk eureka-øyeblikk, da det jeg skriver har blitt sterkere.

Den første løsningen gjør at Natt ikke må stole på noen andre for å skjule sin viktigste hemmelighet, noe som passer hennes karakter utmerket. Den andre løsningen gir en mer logisk grunn til at ingen gjenkjente Scarlet når de tok ham til fange. (Med "mer logisk", mener jeg "mer logisk for en verden hvor magi er dagligdags kost, og derfor like vanlig å bruke som hårfarge og negglakk er i vår verden.)

Til tross for å ikke ha skrevet mye disse siste dagene, er jeg veldig fornøyd med progresjonen min!

Celebert besøk

En humledronning besøkte meg i skumringen. Hun satt i vinduskarmen, litt andpusten fra den lange flyturen og slikket beina sine, ett etter ett. Når alle var passende presentable neiet hun pent til meg, krasjet inn i vinduskarmen og, etter hun hadde fått summet seg litt, forsvant ut i nattemørket.

Det er helt sant.

Beviset for at alt blir mer interessant med Harry Potter:

Russisk korrupsjonsjeger sammenlignet med Voldemort.

Jeg liker spesielt de to faktaboksene til høyre, den ene om Aleksej Navalnyj, den andre om Voldemort. Ingen om Putin.

Facts about Norway

Fordi jeg vil feire det lille, sære landet mitt etter litt for mange dager med litt for deprimerende nyheter. Hvis du har noe å legge til, post i kommentarene og jeg tar det med :)
Silly facts about Norway (that are still true):

• We hate the Swedes and love the Danes (except when we meet a Swede we like, or a Dane we don't like. Although the latter, afaik, has yet to happen, the first often does.)

• We have a state church (The Norwegian Church) and no seperation between church and state. At the same time, we allow gays to marry and adopt, and most Norwegians don't consider themselves religious / Christians of faith.

• Officially, 79.2%* of the population are a member of the state church or other protestant churches, 1.5% Catholic, 2.1% Muslim and 1.7% Humanists.

• Norwegians are very spontaneous, as long as they get to think it over beforehand.

• We are the most polite people ever to come from pillaging vikings. Whenever a Norwegian thinks he's got it right, he will simply tell you how he does it back home, take a step back and wait until you understand how that really is the best way to do it.

• Norwegians love tourists! (Oslo's not included**!)

• People in Bergen (Norway's second largest city) don't consider themselves a part of Norway, and often joke about starting their own country. People of Oslo (Norway's capital) often consider themselves their own country and get confused when people talk about "the rest of Norway" and don't mean Akershus (their neighbouring county)**.

• The police don't carry guns. The first time I saw an armed police officer was the 23rd of July 2011.

• We pride ourselves at inventing the cheese slicer (or at least our version, which is the best cheese slicer ever invented. Don't worry, you'll get around.), the paper clip (although we didn't), of being a peaceful people (despite being involved both in Iraq, Afghanistan and basically every other war the US has ever been involved in, but we have about as many murders as the country in Demolition Man (pre-Phoenix)), discovering Iceland, Greenland and the Americas before Columbus. We celebrate the Nobel Peace Price both for the great idea it is as and for it not being rewarded to Sweden by Alfred Nobel.

• We've been the bitches of both Denmark (500 years) and Sweden (100 years) in the past, and as a country we're really 107 years old even though we like to say a thousand and ignore the part between the Viking kings and 1905.

• We were the quickest country to get a constitution (April 10 - May 18 1814) until a few years ago, when some new country beat us by a whole week(!) The constitution was written when Denmark (our current owners) were busy loosing the Napoleonic War to, amongst others, Sweden (our new owners). During Sweden's reign we got a lot of new powers, abolished nobility and in the end adopted a Danish prince to be our new king in 1905. Ironically, despite Sweden being the kindest of the two, it's them we "hate" today, not Denmark (who, to be honest, were kind of assholes about being our boss).

• We have one million political parties, and it's really rare that any of them get enough votes to get a majority government. We have parties on the far left (Rødt [Red], Sosialistisk Venstreparti / SV [Socialist Left Wing]), left (Arbeiderpartiet / AP [Labour Party]), centre (Senterpartiet [The Central Party], Venstre [Left], Kristlig Folkeparti / KrF [Christian Democratic Party]) and to the right (Høyre [Right], Fremskrittspartiet / FrP [The Progress Party]). Our most conservative parties are not as conservative as the Democrats in the US, and in most cases not even the British Tories.

• Basically: Norway is weird.

*) The 79% number is artificially bloated as the state church has a nasty tendency of including everyone who hasn't officially left their church as a member. I was born and raised in another protestant church (Misjonskirken / the Missionary Church), yet found when I was fifteen that because my mother was baptised in the state church, I had been considered a member without setting a foot within their doors. I had to leave the state church twice before it stuck.

**) I only say this because I'm from Bergen. We've got awfully big mouths in Bergen.

Male to female komplikasjoner.

Hovedpersonen min har byttet kjønn. Fra å være en sarkastisk, iskald gutt har Natt nå blitt en like sarkastisk, forhåpentligvis like iskald jente. Og jeg har oppdaget at jeg er en sjåvinist.

For plutselig skriver jeg henne annerledes. Der gamle Natt ville satt seg ned og ventet på at andre tok til vettet, prøvde denne versjonen å preke dem over til sin side. Der gamle Natt ville bannet, gråt denne. Jeg tror jeg begynner å finne kjernen i grunnen til at jeg hater å skrive om kvinner: kvinnene jeg skriver om er feige. Ikke at det er noe galt i å gråte eller overtale andre, men når jeg skriver jenter, blir karakterene passive. De setter seg ned som en fordømt prinsesse i ett tårn og venter på at noen skal redde dem. Det blir ingenting av dette rå, iskalde og snerrende som er alt jeg elsker ved Natt.

Og allikevel fortsetter jeg. Hele uken har jeg, uten å skrive ett ord, jobbet med Natt. Hun har gått fra en prinsesse i hvit kjole til en prinsesse i sort lær. Rynken mellom øyenbrynene begynner å minne meg om mannen hun kommer fra. Kanskje denne varianten er litt skarpere i ordene, har litt lettere for å unngå fysiske konfrontasjoner til fordel for unnvikelsesmanøvrer, men hun er smart. Hun er villig til å ofre alt, sitt eget liv inkludert, for å oppnå sine mål. Hun er kald nok til å la andre straffes for hennes feil, og til å få den stakkarsj offiseren som blir satt til å passe på henne såpass utilpass at han frivillig trekker seg tilbake til sofaen. Og bestikker henne med whiskey og bacon.

Det eneste stedet jeg nå sliter med at hun er for passiv, er mot slutten. På den positive siden er det der den forrige Natt også var passiv. På den negative siden kan jeg ikke ha en karakter som setter seg ned og lar andre redde seg.

Selv om ting hadde vært mye lettere om jeg kunne!

Forskjellen på bok og film

Barn dreper barn i ny suksess[film]

Advarsel: tl;dr følger:

Jeg har aldri forstått hvorfor noe som er greit i en bok, ikke er greit i en film. Ta Clockwork Orange. Voldtektsscenene og voldsscenene førte til at filmen ble forbudt i England. I boka er ofrene for en av voldtekten ellve år gammle. Alex er femten. Boka ble aldri forbudt.

Filmer har aldersgrenser, advarsler og skremsels-artikler av typen Aftenposten desverre velger å publisere. Bøker med like brutale temaer blir ikke bare forbigått i stillhet, men påtvunget ungdommen gjennom norskundervisningen. Vildanden, med selvmord og utroskap, og Karens Jul, om en ung jente og hennes barns død, er nesten obligatorisk lesning på ungdomsskolenivå. Er det greit fordi det er klassikere?

Dødslekene er en brutal bok. Filmen inneholder mest sannsynlig scener jeg ikke ville latt hvilken som helst ellveåring se. Men samtidig er det en svært godt skrevet serie. Den er realistisk, den er godt skrevet og personlig hadde jeg ikke hatt noe imot at mine (svært teoretiske) barn hadde hatt noen av hovedpersonene som rollemodeller.

At Twilight i artikkelen kommer best ut av sammenligningen... En bok som handler om en forfølger og jenta som utsletter seg selv for å bli hans perfekte brud, provoserer meg. Dødslekene er ikke en god-natt bok for åtteåringer. Men så var det heller ingen som ba dem om å lese den.

Å skrive for mye...

Jeg har et alvorlig problem med å avslutte fortellingen min om Nathaniel. Her knoter jeg i månedesvis med å finne en realistisk måte å få ham ut av Norge på, finner en løsning jeg elsker og forventer at romanen skal være ferdig...

Bare for å finne ut at den er LANGT fra over. For ingen stat tar imot dissidenter som har blottlagt sin tidligere stat med åpne armer. Ikke når staten som ble avkledd av nevnte dissident er regnet for å være "vennlig". Så plutselig har vi et sammensurium av maktmisbruk, vennskap som dannes på de merkeligste steder, romanens første kjærlighetskyss (mellom de to minst sannsynlige karakterene) og jeg skriver mer for å finne ut hvor dette ender enn noen annen grunn.

Noe som fører til scener på Heathrow hvor vannglass kastes på sikkerhetsoffiserer og den så langt mest imponerende bannskapen jeg har skrevet (hardt inspirert fra en artist jeg en gang så, etter han fikk ett ølglass i panna, rolig avsluttet sangen for å så skjelle ut den som kastet, morra hans, de som stod rundt og verden forøvrig).

Det eneste jeg vet akkurat nå er at dette kommer til å slutte i Skotland. Om romanen faktisk slutter når jeg kommer dit, nei det får tiden vise.

En liten oppdatering

Det er lite skriving, og derfor også lite blogging for tiden. Mye fordi jeg er utmattet etter bussulykken. Har begynt å gå turer denne uka. Den lengste var et kvarters gåtur bort til biblioteket, for å låne meg lesestoff. Jeg var utslitt i dagevis etter den.

På den positive siden fører dette til mye lesing. (Og tv-titting, dessverre. Jeg trodde det var en uvane jeg hadde vent meg av med.) Så langt har jeg pløyd meg gjennom en del gamle slagere, og halvparten av Frimurernes Hemmeligheter av Roger Karsten Aase. Interessant bok med en alvorlig feil: kursiv.

MYE kursiv.

Bergen Byvåpen

Fordi jeg elsker denne byen, og byvåpenet deres.

Første vellykkede uka!

Jeg vet jeg har blogget lite i det siste, men på den positive siden har jeg skrevet mye. Svært mye.

I forrige uke skrev jeg hver dag, noe som gjør den til første uka jeg faktisk oppfylte nyttårsforsettet mitt. Totalt klokket jeg inn over to og en halv time med aktiv skriving, og da teller jeg ikke med all redigeringen jeg gjorde i løpet av lørdagen og søndagen.

I mindre positive nyheter brakk jeg nesten armen i dag, noe som gjør dette til en absolutt nei-dag i forhold til skrivinga. Det gjør vondt bare å blogge, selv om jeg bare bruker høyrearmen på tastaturet akkurat nå.

Ironisk nok skøyt jeg nettopp hovedpersonen min i armen. Jeg føler at de litterære gudene lar meg gjennomgå for alt jeg har latt karakterene mine lide!