En ting som aldri slutter å fascinere meg om det å skrive, er hvordan hjernen min jobber videre på det jeg skriver, og finner løsninger på problemer jeg ikke visste jeg hadde. Denne uka har det vært spesielt fascinerende, da dette skjedde for begge historiene jeg skriver på for øyeblikket.
Det var egentlig ganske små ting. Ett gjemmested for en databrikke inni en elektrisk gitar. En magisk kamuflasje som skjuler hovedpersonen min fra fiender og venner til alvedronningen tar den fra hovedpersonen min. Selv uten dem ville fortellingene fungert, men for meg er det et fantastisk eureka-øyeblikk, da det jeg skriver har blitt sterkere.
Den første løsningen gjør at Natt ikke må stole på noen andre for å skjule sin viktigste hemmelighet, noe som passer hennes karakter utmerket. Den andre løsningen gir en mer logisk grunn til at ingen gjenkjente Scarlet når de tok ham til fange. (Med "mer logisk", mener jeg "mer logisk for en verden hvor magi er dagligdags kost, og derfor like vanlig å bruke som hårfarge og negglakk er i vår verden.)
Til tross for å ikke ha skrevet mye disse siste dagene, er jeg veldig fornøyd med progresjonen min!
Sånne eureka-øyeblikk er utrolig herlige, spesielt når man ikke vet om at problemet eksisterer. Enda et tegn på at hjernen jobber med historien selv når man ikke skriver :)
ReplyDeleteJepp, helt enig, disse øyeblikkene er noen av de beste man kan ha når man skriver!
Delete