Hovedpersonen min har byttet kjønn. Fra å være en sarkastisk, iskald gutt har Natt nå blitt en like sarkastisk, forhåpentligvis like iskald jente. Og jeg har oppdaget at jeg er en sjåvinist.
For plutselig skriver jeg henne annerledes. Der gamle Natt ville satt seg ned og ventet på at andre tok til vettet, prøvde denne versjonen å preke dem over til sin side. Der gamle Natt ville bannet, gråt denne. Jeg tror jeg begynner å finne kjernen i grunnen til at jeg hater å skrive om kvinner: kvinnene jeg skriver om er feige. Ikke at det er noe galt i å gråte eller overtale andre, men når jeg skriver jenter, blir karakterene passive. De setter seg ned som en fordømt prinsesse i ett tårn og venter på at noen skal redde dem. Det blir ingenting av dette rå, iskalde og snerrende som er alt jeg elsker ved Natt.
Og allikevel fortsetter jeg. Hele uken har jeg, uten å skrive ett ord, jobbet med Natt. Hun har gått fra en prinsesse i hvit kjole til en prinsesse i sort lær. Rynken mellom øyenbrynene begynner å minne meg om mannen hun kommer fra. Kanskje denne varianten er litt skarpere i ordene, har litt lettere for å unngå fysiske konfrontasjoner til fordel for unnvikelsesmanøvrer, men hun er smart. Hun er villig til å ofre alt, sitt eget liv inkludert, for å oppnå sine mål. Hun er kald nok til å la andre straffes for hennes feil, og til å få den stakkarsj offiseren som blir satt til å passe på henne såpass utilpass at han frivillig trekker seg tilbake til sofaen. Og bestikker henne med whiskey og bacon.
Det eneste stedet jeg nå sliter med at hun er for passiv, er mot slutten. På den positive siden er det der den forrige Natt også var passiv. På den negative siden kan jeg ikke ha en karakter som setter seg ned og lar andre redde seg.
Selv om ting hadde vært mye lettere om jeg kunne!
No comments:
Post a Comment