Personlighetstester og hovedpersoner

Nå er jeg av typen som mener at personlighetstester som denne er noe svada, men det er ganske interessant å "la" hovedpersonen i romanen jeg skriver for øyeblikket svare på dem. Mest fordi kommentarene de kommer med ofte er ganske avslørende.


"As a rule, do you proceed only when you have a clear and detailed plan?"

Scarlet: Yes.

Me: Really? What was your "clear and detailed plan" when you threw yourself at the enemy despite being outnumbered and practically unarmed.

Scarlet: I had a clear and detailed plan: attack.

Hvor researcher man brennmerker?

Hva gjør man ikke for å få fakta til å stemme?

Lungebetennelse på fjerde dagen, feberen har endelig brutt og jeg, i min uendelige genialitet, skriver. (Ja, jeg er forberedt på tårer når dette må redigeres.)

I tiden før internet hadde dette kapittelet vært utrolig vanskelig å skrive. En av de mange bipersonene skal brennmerkes som forræder, og mens leksikon gjør det lett å finne både merket han ville fått (initialen i ordet forræder, med mindre han var fransk - de fikk liljer) og hvem som ville vært ansvarlige (bøddelen), ville det vært umulig å vite hvor stort merket ville vært, eller hvor lenge man måtte holde uten en av verdens beste nettsider:

YOUTUBE!!!

Beste kommentar så langt (sagt av en jente som nettopp har brennmerket leggen til venninna): "We should have practiced on some fucking chicken."

(Andreplass: "Oh shit! We put it on backwards!")


Svaret på de ovennevnte spørsmålene: jo større og mindre detaljert motiv, dess tydeligere brennmerke. Og man trenger overraskende kort tid mot huden for å gi arr. Noe et 300 grader varmt bakebrett lærte meg for noen år siden.

Midnattsskriving

Siden jeg ikke sjonglerer nok fortellinger fra før av har jeg nå begynt å skrive om spionmesteren fra fantasy-universet mitt. Mer nøyaktig om hvordan en såpass motvillig mann ender opp med å la seg presse til å bli spionmester.

Hovedpersonen min er arrestert etter å ha sagt noe mindre pent om kongen, og hvis han har en passelig krypende unnskyldning dagen etter vil han kanskje redde nakken. Han velger å dikte et nid-limerick.

Noe som betyr at jeg måtte lære meg å skrive limericks. Lenge leve veiledninger på internett og rim-ordbøker. Til å være en elendig poet, er jeg ganske fornøyd med resultatet:

There once was a dirty throne thief
who no-one looked to as a chief
the crown didn't fit
his wife he would hit
for at night he could find no relief.

(Lykke er når hovedpersonen din er like dårlig til å skrive dikt som du er selv.)

Min november

Jeg ønsker meg en grønn november. Så får vi se hvordan det går :)

Anti-tidsbortkasting.

Bare fordi dette er et knasende bra råd vil jeg rette din oppmerksomhet mot denne fantastiske artikkelen i Dagbladet, som beskriver programmer du kan bruke for å koble ut internettet så du kan fokusere på skrivingen.

Kan være utrolig nyttig for november ;)

Ukens anbefaling: En blind detektiv og Sherlock Holmes andre rivaler

Denne uka har jeg faktisk to anbefalinger til deg: en serie som heter The Rivals of Sherlock Holmes, og en bokserie om detektiven Max Carrados.

The Rivals of Sherlock Holmes

På syttitallet laget BBC serien ved navnet Sherlock Holmes' rivaler. Selv om kvaliteten på skuespillerne varierer veldig fra episode til episode er konseptet så fascinerende at serien raskt ble en favoritt. Hver episode omhandler en detektiv som ble skrevet på samme tid som Conan Doyle skrev Sherlock Holmes. Hvis du hater hovedpersonen kan du trøste deg med at det kommer en ny neste uke, og hvis du elsker ham eller henne kan du trøste deg med at det er skrevet en rekke bøker om personen. Som en ekstra bonus er flesteparten av dem gratis på Project Gutenberg eller billige på Amazon, da de ble skrevet på slutten av 1800-tallet.

Den andre sesongen av denne seren kan du finne på youtube.

 

Max Carrados - den blinde detektiven

Hovedpersonen i andre episode av sesong en er Max Carrados. Max er blind, han er rik, og han er ensom. På Amazon skryter de av alt han kan; lese avisoverskrifter med fingertuppene, gjenkjenne en falsk mustasje på fem fots avstand (fra lukten av kostymelim) og skyte en mann i hjertet fordi han hører det banke. Men det som gjør Carrados interessant er hans svakheter. Han hater å innrømme sitt handicap til fremmede like mye som han hater å motta hjelp for det. All hans trening har ett mål; å bli selvstendig. Selvfølgelig er hans tjeners oppgaver tilpasset sin mesters spesielle situasjon, men alle Viktorianske gentlemen har tjenere. Det Carrados ikke takler er stokk og hund; at andre synes synd på ham fordi han ikke er som dem.

Han har lært seg stiene i en nærliggende park utenat så han kan gå uten følge og tilbringer timesvis  på en benk som på grunn av ham kalles ‘Blind Man’s View’. I hans episode av The Rivals of Sherlock Holmes fører dette til [spoiler]hans fall. Han møter en ung kvinne på 'Blind Man's View'. Hun sier at hun er blind, og når hun ber Max om hjelp til å finne vognen sin innrømmer han ikke at han heller ikke kan se. Han kan veien, så han leder henne dit. Hadde kvinnen vært det hun sa, hadde det ikke vært et problem. Men hun kan se, og i vognen venter tre menn med kloroform. Max Carrados har ikke en sjanse. Tror de.[/spoiler]

“Blindness invites confidence,” replied Carrados. “We are out of the running—human rivalry ceases to exist.”

Det ble gitt ut tre bøker om Max Carrados, alle med åtte noveller i hver. Alle er skrevet av Ernest Bramah. Den første boka, Max Carrados, er tilgjengelig online . lenge leve Project Gutenberg! Bok nummer to, The Eyes of Max Carrados, kan du finne i engelske bokbutikker. Den siste, Max Carrados Mysteries kan finnes både som ebok og pocket hvis man leter litt. 

Eventuelt kan alle tre bøkene kjøpes i en hendig samlepocket som koster litt mer enn en sjokoladeplate på Bookdepository.co.uk! Ikke la deg lure av at tittelen er det samme som bok to i serien, denne inneholder alle tre (noe jeg til min lykke fant ut etter å ha kjøpt den :P )

God lesing!

Les en bannlyst bok!

Selv om uken for bannlyste bøker nettopp er over, er dette initiativet så godt at jeg herved erklærer min støtte! I løpet av neste uke skal jeg lese en forbudt bok. Hvis du er med meg, anbefaler jeg deg å sjekke ut denne linken for tips til både norske og utenlandske bøker som har blitt bannlyst.

For å gjøre det litt enklere for meg selv, har jeg valgt å lese en av de to bannlyste førsteutgavene jeg har i min samling (Den er liten, men jeg er stolt av den!) , nemlig Sangen om den Røde Rubin. Bedre kjent som den siste boka som ble bannlyst i Norge. Heldigvis klarte forfatter og forlag å oppheve dommen i høyesterett, noe som mest sannsynlig er grunnen til at min vakre lille bok eksisterer og kunne selges på Fretex for lette to hundre kroner.

Historien sier at Arnulf Øverland hadde håp om å slå Mykle som den siste kneblede forfatter når han gav ut Kristendommen, Den Tiende Landeplage, men selv om han presterte å bli anmeldt for blasfemi vant ytringsfriheten frem og Øverland gikk fri. Essayet hans kan leses her, og er knasende godt skrevet, om noe gammeldags formulert. Selv om jeg ikke er enig i alt Øverland sier, er det fremdeles godt sagt!

Norsk fantasy i USA!

Endelig har det skjedd: norsk forfatter gir ut fantasy-bok på amerikansk forlag.

More news @ Dagbladet.

Utrolig spennende at noen faktisk har gjort det vi har diskutert på skrivemøtene. Må innrømme at tittelen alene er nok til å få meg til å ville sjekke ut boka ("The Twistrose Key"), men det at hun er norsk gjør det enda mer spennende :)

Bokanmeldelse: Svein Sæters Operatøren - Knut Hauglands egen beretning. Tungtvann. Gestapo. Kon-tiki.

Den 1. april 1944 skulle Knut Hauglands liv vært over. Han unnslapp døden etter å ha skutt fire Gestapo-agenter. Da hadde han allerede vært sentral i tungtvannsaksjonen, etter å ha overvintret på Hardangervidda. Senere ble han Thor Heyerdahls nære venn, deltok på Kon-Tiki-ekspedisjonen og bygde opp det berømte museet. Knut Haugland har aldri fortalt sin historie. Før nå.

Jeg har satt meg ett mål i ferien om å lese så mange beretninger om Tungtvannsaksjonene på Rjukan, da dette temaet har facinert meg så lenge jeg kan huske uten at jeg har hatt vett til å lære noe om det. Dette har heldigvis endret seg etter ett besøk på Vemork, men overraskende nok passer ikke denne boka bare for krigsinteresserte.

Knut Haugland forteller like villig om facinasjonen for morse, hvordan radiosystemene fungerte og den gangen han tilfeldigvis ble invitert med på kino av den britiske kongefamilien. Fortellerstemmen er morsom uten å være fleipete over seriøse temaer, og Knut har en egen evne til å se seg selv i fiendens situasjon når han beskriver krigen. Her finnes ikke tankegangen om "fiender", men mennesker som ved tilfeldighetenes spill havnet på hver sin side av en kamp. Dette til tross for at broren havnet i konsentrasjonsleir og faren ikke levde til å se krigens slutt.

Delen om Kon Tiki er minst like interessant, noe jeg personlig ikke hadde regnet med. Mannen levde rett og slett et meget interessant liv, noe som reflekteres i biografien.Dette er en bok jeg anbefaler alle å lese. Det lærte meg mye nytt om krigen, og jeg føler jeg sitter med en innsikt jeg manglet før. Fire av fem stjerner, og en meget god bok!

Sverd og realisme: KLIINGG!

Første videoen i en serie om sverdrealisme. Verdt det bare for å høre ham beskrive det han kaller for "katana plonkers" i minste detalj.