Monday, 30 July 2012

Oh John Ringo No! (Om å ignorere fakta)

Denne bloggposten er dedikert til Stig, på grunn av de mange samtalene vi har hatt om fakta og det å ignorere det helt.

Jeg sitter for øyeblikket og graver meg gjennom en 74 sider lang post på Absolute Write forumet om anmeldelser og forfatteres reaksjoner på anmeldelser. Det er slike ting som bare skjer i sommerferien, når man har litt for mye tid å leke med. Min favoritt (fra side 23, siden det er så langt jeg har kommet) er John Ringo, som er en produktiv scifi forfatter som har skrevet en serie som er absolutt skitt.

Han innrømmer det selv i anmeldelsen ett fan skrev om den første boka i serien; "my working title was 'The Wanker Piece.' (Marketing forced me to drop the title.)"

Men det jeg la spesielt merke til var denne setningen:

"I decided early in the book that I was simply going to ignore reality whenever possible."

  Words to live by. Ihvertfall for noen av oss :P

Både anmeldelsen og forfatterens kommentar anbefales for alle som lar seg more av testosteron-piplende romaner og reaksjonene på slike.

Thursday, 26 July 2012

Siden jeg ikke skriver for tiden...

Her er et bilde av ett romskip som forlater atmosfæren:
Tatt fra Imgur

Friday, 13 July 2012

Kjøpe bøker, mange bøker...

Det som er litt fint med sommerferien er at man kanskje reiser litt mer rundt enn vanlig, og dermed kommer i kontakt med alle slags brukthandlere og antikvariater. Jeg har nå kjøpt nok bøker til å være litt bekymret for hvordan jeg får alle til Bergen, og nesten komplettert en av seriene jeg samler på.

Bilder kommer når jeg er tilbake i Bergen og har kamera.

Monday, 2 July 2012

Sommerferie!

Så langt har jeg mokket ryggen (nesten bra nå), lest ut bok to i The Ministry of Peculiar Occurrences (serien hvor bok en starter med en eksplosjon, og bok to inneholder motorsykler, tvillinger og ihvertfall fire eksplosjoner - jeg liker!) og endelig bestemt meg for hva jeg skal skrive for Camp NaNo neste måned (Jules Verne møter Salomos Miner med kvinnelig protagonist).

Siste boka jeg kjøpte var Kristopher Schaus "På Vegne av Venner", som jeg ikke kommer til å lese i sommerferien fordi grining kan vente til høsten (jeg er norges største bok-sipper!), og jeg har planer om å snarest ta turen innom biblioteket og låne en sukkerspinnbok jeg kan kose meg med på regndagene (det har regnet MYE på østlandet i det siste!)

(Og i tilfelle du lurte, ja, jeg elsker parenteser!)

Hva med dere? Lest noe? Kjøpt noe? Gjort noe kult?

Saturday, 23 June 2012

Turing Believes Machines Think (om Alan Turing)

I år er det hundre år siden Alan Turing ble født. 23. Juni var fødselsdagen hans. Dette har fint lite med skriving å gjøre, men jeg har to store vitenskapelige helter, og Alan er en av dem. Selv om mitt område er biologi*, er begge mine helter matematikere / data-analytikere; Ada Lovelace og Alan Turing. "Tilfeldigvis" datamaskinens far og mor.



Nesten hundre år skiller dem, men begge hadde et alvorlig problem i deres datid: Ada var kvinne. Alan var homofil.


Alan Turing var med på å knekke enigma-koden under krigen. Han kom opp med Turing-testen; hvis en testperson som snakker med ett dataprogram ikke klarer å skille det fra ett menneske som skriver inn svar i ett annet rom, har programmet bestått Turing-testen.**


Etter krigen ble Turing avslørt som homofil. Han fikk valget mellom fengsel og kjemisk kastrering. Han valgte det siste. Like før han avslørte valget, skrev han i ett brev til en venn:


Turing believes that machines think

Turing lies with men

Therefore machines do not think



Alan Turing ble funnet død i en alder av 41, forgiftet av cyanid.


Tenk om denne mannen hadde visst hva etterordet hans ble? At tiden viste at han var ett geni. At Englands statsminister ville be om unnskyldning for behandlingen han fikk. En behandling , som enten kulminerte i ett selvmord, eller ett mord.



*) Ikke få meg til å begynne om Watson og Crick. De er det nærmeste oss molekylærbiologer har av genier, men de stjal som ravner og Watson er om mulig verdens største rasshøl (bevis).


**) Cleverbot har ikke bestått Turing-testen. Siri har heller ikke bestått. Men vi er på vei. Fy fader som vi er på vei!

Thursday, 21 June 2012

15 September 2006 - om Fahrenheit 451


 Kjære Shawna Thorup:

Det er hyggelig å høre at dere skal feire boken min "Fahrenheit 451." I den forbindelse tenkte jeg du kanskje ville like å høre historien om hvordan den første versjonen på 25 000 ord ble skrevet. Den versjonen ble senere publisert i ett blad.

Jeg trengte ett kontor, men hadde ikke råd. En dag jeg vandret rundt på U.C.L.A. hørte jeg lyden av skrivemaskiner fra kjelleren i biblioteket. Der oppdaget jeg ett skriverom, hvor man kunne leie en skrivemaskin for ti cent per halvtime. Jeg flyttet inn på skriverommet sammen med en drøss med studenter og en pose full av mynter, totalt $9.80, som jeg brukte på å skape den 25 000 ord lange "Brannmannen" på ni dager. Hvordan klarte jeg å skrive så mange ord så raskt? Det var på grunn av biblioteket. Alle mine venner, alle mine elskede, satt på hyllene over meg og ropte, skrek og hylte til meg at jeg skulle være kreativ. Så jeg løp opp og ned trappene, fant bøker og sitater som jeg kunne bruke i "Brannmannen"-novellen min. Du kan kanskje forestille deg hvor spennende det var å skrive en bok om å brenne bøker med hundrevis av mine kjære på hyllene rundt meg. Det var den perfekte måten å være kreativ på; det er hva bibliotekene gjør.

Jeg håper du liker å lese mitt lidenskapelige resultat, som ble større noen få år senere og, takk gud, takket være mange mennesker ble en populær bok

Med alle mine gode ønsker,

Ray Bradbury

Kilde
(beklager om oversettelsen er litt dårlig, det er ikke noe jeg kan)

Friday, 15 June 2012

Hunger Games - Starbucks versjonen


(fordi jeg lo alt for hardt til å ikke dele med noen)

Thursday, 14 June 2012

Stories about my grandfather

Dette er på engelsk da det først ble skrevet som svar på en NaNo-post. Men alle de gode minnene jeg kom på mens jeg skrev dette gjør at jeg vil lagre den her også :)



When I grew up my grandfather was the dark, grumpy man in the living room chair. He struggled with health issues that sometimes made him a bit impatient with us kids. At the same time, he was funny and patient with us on his good days. He taught me how to blink with both eyes (one at a time) and move my finger through the flame of a candle without being burned. But unlike my grandmother, who loved to chat about anything and everything with me, we never spoke that much, and I didn't feel I knew him.

When I was fourteen, that changed with such a simple thing as asking him about his school days. A project from school to interview someone about their school days, and I chose my grandfather. He told me about the perfect tiny little school with only thirty students and a kind, loving teacher. And about the bigger school he started when he was nine, with three hundred kids. About the teacher who hit the children, and how that made him unable to learn any more. He almost failed in math. ("I had to teach myself when I started driving the bus. There was no excuse not to give back correct change, so I took night classes, and I made perfect chance, every time.") And how this one time he fought back, when his sidemate was supposed to go into the naughty corner. My grandfather grabbed his friend so the teacher had to haul both kids and their desks to the corner, where they stayed the rest of the class. The glint in his eyes showed that this was his moment of glory.

After that, I think he realized that I loved hearing about the old days. He told me about his career at the train station, where he worked up from a linesman (the one moving the rail road tracks so the trains could go either left or right) until the diabetes made that impossible for him (if he went into shock on the railway, it could kill both him and the passengers). Of how he worked his way up to being the station master. (Though grandmother was the one who had to tell me how important that job was. He never bragged, to the point where he didn't even tell me he was in the city council.)

He also told me about the war, in a very different way than Grandmother. She was frightened of the German soldiers, yet looking back every time she talks about it she shakes her head and mutter "but they were just boys. Young boys, just a few years older than me.". Norway was occupied from 1940 to 45, and several of her friends fled into the woods instead of helping the nazi war effort. Grandfather could stay, as his job on the railway was too important for him to get drafted into the wrong side. He did become friends with a German boy his age, though. They exchanged letters when he was transferred out, and grandfather got a letter from his parents at the end of the war, telling him his friend had fallen on the eastern front. Although he had one friend amongst the soldiers, he never discussed politics with them (being in the very much "not a nazi" camp, considering he joined a party after the war known for being liberal and pro-immigration). But more than anyone else I've talked to about the war, he managed to see the people inside the uniforms. He once told me that most of them didn't want to be in Norway any more than the Norwegian people wanted them here.

That didn't stop him from stealing sugar from the Nazis when the shipment came to town, though. But only a few pieces of cane sugar, for him and his girlfriend (my grandmother). They met during the war.

Grandfather claims that was the one good thing that came out of the occupation. Grandmother was set to work in the kitchen of a high-ranking nazi, where he was lent out from the train station for a while to work as a farm hand. They met, fell in love and got married after the war.

He had many quirks. He had a cane he called Otto, and whenever he went out on a walk, he used to tell my grandmother he was going walking with Otto.

He collected all the golf balls who were struck into his garden (they were the neighbours of a golf course) and sold them back to the course for 5 kroner a ball (about $1, cheap for this country). One time a golfer hit a ball through the window of a living room. He brought the ball up to the owner of the court and told him this ball would cost him more than five kroner. They replaced the window free of charge, and put up nets so that wouldn't happen again.

He could bend the top joint of all his fingers without moving any other joint, except the one he'd lost in an industrial accident. He always laughed when he came to that finger, claiming that was the easiest. (Family quirk: every single member of my family on that side has lost parts of one finger. My grandmother, my grandfather, my father and my uncle. I live in constant fear of loosing a finger!)

Sunday, 10 June 2012

Gamle ord

Jeg fikk nettopp verdens beste spam.

"Hva behager www.kjopviagra.com"

Godt at noen holder gamle høflighetsfraser i live. Selv om de selger viagra.

Wednesday, 6 June 2012

Gamle helter lever ikke evig

Ray Bradbury er død.

Den første boka jeg leste av Bradbury var Den Illustrerte Mannen. Denne utgaven, for å være nøyaktig. Senere ble Bradbury det som gjorde at jeg tok kontakt med den sorthårede gutten bak meg i matteklassen på videregående. Jeg og David er fremdeles venner.


Sinssykt hvor lei meg jeg kan være over en jeg aldri har møtt. Men så har jeg reist til mars med ham.


ETA: BT har en kort nekrolog om Bradbury.