About me:
I worked as a volunteer at a small venue (350 people) for six years, doing anything from pouring beer to bouncing to being a stage manager, and have also worked at all the largest festivals in Norway. I've worked with anything from bands who're holding their first gig to legends who've played for 30+ years
Venue
* Being a Professional Musician for Dummies (a rant)
* All In a Day's Work (what does an artist liason ("bandansvarlig") do)
* My favourite stories (working as a bouncer)
* DJ in a bar
* Let there be LIGHT! (the very little I know about stage lights)
Band
* Rock 'N' Roll Legends (legends and stories about rock musicians)
* Tour Life (about touring, how it affects a band and what really happens)
* The Worst Five Minutes
* TM, M, PA and the big M (tour managers, ordinary managers, personal assistants)
* Pay to play? Requests? How do you get gigs?
* Fun with riders (about riders, how they look and how much a venue cares about it)
Festivals
* Things I never thought working at festivals would teach me
(Note: I will not tell who I have or have not worked with, but I am more
than happy to discuss all other aspects of this wonderfully strange
world. If you have any questions, feel free to ask!)
Sunday, 29 May 2011
Saturday, 28 May 2011
Begynnelser
Jeg har skrevet overraskende mye denne uka, samtidig som jeg har vært horribelt lite produktiv. Du skjønner, alt jeg skriver er begynnelser.
Først om en jente som finner en heksedrepende katt som heter Fish.
Så om en jente som kommer ut fra legevakta og finner ut at noen hun kjenner har tagget en advarsel mot å gå hjem, så hun rømmer. (Dette mistenker jeg kommer til å være en vampyrroman satt i Bergen...)
Så fortsatte jeg på den første setningen jeg skrev til en skriveøvelse i forrige måned ("Hun hadde vært spesifikk i sin bestilling til byrådet, og det hadde lønt seg; den unge mannen som kom mot henne var alt hun hadde hatet i sin ex-mann.")
Akkurat nå har jeg lyst å fikse på starten til en fortelling jeg skrev når jeg var seksten, om en jente som kommer hjem og finner ut at kjæresten har slått opp med henne og ringt politiet på henne, da hun er en rømling. Eller den som handler om en halvalv og som mest sannsynlig ikke kan reddes fordi jeg var seksten og syntes klisjeer var RÅKULT!
Vi får se. Kanskje det ikke er så dumt å samle begynnelser til den dagen jeg ikke klarer å finne på en start, men en midt-del. Jeg håper ihvertfall det, for jeg lurer veldig på hvordan det går med Fish!
Først om en jente som finner en heksedrepende katt som heter Fish.
Så om en jente som kommer ut fra legevakta og finner ut at noen hun kjenner har tagget en advarsel mot å gå hjem, så hun rømmer. (Dette mistenker jeg kommer til å være en vampyrroman satt i Bergen...)
Så fortsatte jeg på den første setningen jeg skrev til en skriveøvelse i forrige måned ("Hun hadde vært spesifikk i sin bestilling til byrådet, og det hadde lønt seg; den unge mannen som kom mot henne var alt hun hadde hatet i sin ex-mann.")
Akkurat nå har jeg lyst å fikse på starten til en fortelling jeg skrev når jeg var seksten, om en jente som kommer hjem og finner ut at kjæresten har slått opp med henne og ringt politiet på henne, da hun er en rømling. Eller den som handler om en halvalv og som mest sannsynlig ikke kan reddes fordi jeg var seksten og syntes klisjeer var RÅKULT!
Vi får se. Kanskje det ikke er så dumt å samle begynnelser til den dagen jeg ikke klarer å finne på en start, men en midt-del. Jeg håper ihvertfall det, for jeg lurer veldig på hvordan det går med Fish!
Uka fylt med bøker
For å belønne god studieteknikk og stresse ned litt dagene før eksamen, har jeg kjøpt bøker. Seks stykker.
Tre av dem er utlest ("La den rette slippe inn", "The invension of Hugo Cabret" og "The Arrival"). De to sistnevnte var begge en fantastisk kombinasjon av bilder som drev teksten, ikke helt en tegneserie, ikke helt en bok. Hugo Cabret skal videre ut på reise, mest sannsynlig ved å leveres inn til Fretex, da det var en nydelig opplevelse, men ikke noe jeg kan se meg lese mer enn en gang. (Boka er også møkketykk, og bokhylla mi har begrenset plass.) "The Arrival" kommer jeg til å beholde, og mest sannsynlig kjøpe fler av samme forfatter. Den er magisk, og jeg oppdager noe nytt hver gang jeg "leser" den (i motsetning til Cabret-boka er "The Arrival" helt uten ord).
To av dem er fremdeles i posten. Den ene, "Ring Fire", er en samling av tre bøker om en katt som heter Fleabag. Jeg leste den første når jeg var femten og mistet den like etterpå, så det skal bli spennende å se om fortellingen tålte tidens tann (og hvordan den sluttet! Det har irritert meg siden jeg var liten!).
Den andre heter "Kaptein Blåbjørns 13 1/2 liv", og minnet meg om Cabaret-boka, da den har den samme kombinasjonen av tekst og bilde for å fortelle en fortelling. Den var grisebillig, til bare 160 kroner for en stor, tykk, fin og ikke minst NORSK bok. (Jeg leser aldri nok norske bøker. Samtidig kan man vel aldri lese nok norske bøker. Det føles som en mangelvare samtidig som jeg hver gang jeg leter snubler over en ny, fantastisk bok. I dette tilfellet er den oversatt, men jeg har for øyeblikket en liste på fem norske forfattere som skal sjekkes ut straks jeg har tid til å lese noe som ikke er barnebøker.).
Den siste, som jeg for øyeblikket har, men ikke har lest en side av, heter The Stranger, av Max Frei. Russisk forfatter, noe som lover godt (en av mine yndlings fantasy-serier er tross alt Sergei Lukyanenkos Night Watch. Desverre de eneste bøkene av ham oversatt til Engelsk, ihvertfall som jeg er klar over (rop ut om du vet dette ikke stemmer!)). Beskrivelsen bakpå boka starter med "If it weren't for bad luck, Max Frei wouldn't have any luck at all.". Lovende!
Tre av dem er utlest ("La den rette slippe inn", "The invension of Hugo Cabret" og "The Arrival"). De to sistnevnte var begge en fantastisk kombinasjon av bilder som drev teksten, ikke helt en tegneserie, ikke helt en bok. Hugo Cabret skal videre ut på reise, mest sannsynlig ved å leveres inn til Fretex, da det var en nydelig opplevelse, men ikke noe jeg kan se meg lese mer enn en gang. (Boka er også møkketykk, og bokhylla mi har begrenset plass.) "The Arrival" kommer jeg til å beholde, og mest sannsynlig kjøpe fler av samme forfatter. Den er magisk, og jeg oppdager noe nytt hver gang jeg "leser" den (i motsetning til Cabret-boka er "The Arrival" helt uten ord).
To av dem er fremdeles i posten. Den ene, "Ring Fire", er en samling av tre bøker om en katt som heter Fleabag. Jeg leste den første når jeg var femten og mistet den like etterpå, så det skal bli spennende å se om fortellingen tålte tidens tann (og hvordan den sluttet! Det har irritert meg siden jeg var liten!).
Den andre heter "Kaptein Blåbjørns 13 1/2 liv", og minnet meg om Cabaret-boka, da den har den samme kombinasjonen av tekst og bilde for å fortelle en fortelling. Den var grisebillig, til bare 160 kroner for en stor, tykk, fin og ikke minst NORSK bok. (Jeg leser aldri nok norske bøker. Samtidig kan man vel aldri lese nok norske bøker. Det føles som en mangelvare samtidig som jeg hver gang jeg leter snubler over en ny, fantastisk bok. I dette tilfellet er den oversatt, men jeg har for øyeblikket en liste på fem norske forfattere som skal sjekkes ut straks jeg har tid til å lese noe som ikke er barnebøker.).
Den siste, som jeg for øyeblikket har, men ikke har lest en side av, heter The Stranger, av Max Frei. Russisk forfatter, noe som lover godt (en av mine yndlings fantasy-serier er tross alt Sergei Lukyanenkos Night Watch. Desverre de eneste bøkene av ham oversatt til Engelsk, ihvertfall som jeg er klar over (rop ut om du vet dette ikke stemmer!)). Beskrivelsen bakpå boka starter med "If it weren't for bad luck, Max Frei wouldn't have any luck at all.". Lovende!
Friday, 27 May 2011
For oss som skriver fantasy
For oss som skriver fantasy kan disse være nyttige å ha i mente ;) :
The Fantasy Novelist's Exam
Pete's Evil Overlord List (med enda flere nyttige punkter i Cellblock A og Cellblock B)
The Fantasy Novelist's Exam
Pete's Evil Overlord List (med enda flere nyttige punkter i Cellblock A og Cellblock B)
Wednesday, 25 May 2011
Ikke glem håndkleet!
I dag er Don't Forget Your Towel Day, hvor man feirer Douglas Adams ved å ta med seg håndkle når man går ut.
Så langt dagen gått med på å skrive en kort fortelling om en vampyrdrepende angrepskatt som heter Fish (fortellingen er på norsk, men kattene snakker engelsk) inspirert av en scene fra "La den rette komme inn" hvor tretti katter angriper en nylig omskapt vampyr.
Selve boka anbefales for alle med sterk mage, den har vist seg å være en syk, syk, og svært interessant bok (om noe kvalmende i deler... en av de viktigste bikarakterene pedofil, noe som gir sitt preg på boka). Hvis du likte filmen, vil du like boka. Den er mye mer menneskelig enn filmen, samtidig som den er mer brutal. En merkelig balansegang, som fungerer for meg. Jeg hadde aldri trodd jeg kunne bry meg like mye om livene til femti år gamle alkoholikere som de to tolvåringene historien egentlig handler om.
Så langt dagen gått med på å skrive en kort fortelling om en vampyrdrepende angrepskatt som heter Fish (fortellingen er på norsk, men kattene snakker engelsk) inspirert av en scene fra "La den rette komme inn" hvor tretti katter angriper en nylig omskapt vampyr.
Selve boka anbefales for alle med sterk mage, den har vist seg å være en syk, syk, og svært interessant bok (om noe kvalmende i deler... en av de viktigste bikarakterene pedofil, noe som gir sitt preg på boka). Hvis du likte filmen, vil du like boka. Den er mye mer menneskelig enn filmen, samtidig som den er mer brutal. En merkelig balansegang, som fungerer for meg. Jeg hadde aldri trodd jeg kunne bry meg like mye om livene til femti år gamle alkoholikere som de to tolvåringene historien egentlig handler om.
Monday, 23 May 2011
Dagens nettside
Daily Science Fiction
Snublet over ved en tilfeldighet via Absolute Write Water Cooler. Jeg forelsket meg helt i siden etter å ha lest denne fortellingen: The Instructions, som er kort, morsom og herlig. Jeg vil kunne skrive slik!
Snublet over ved en tilfeldighet via Absolute Write Water Cooler. Jeg forelsket meg helt i siden etter å ha lest denne fortellingen: The Instructions, som er kort, morsom og herlig. Jeg vil kunne skrive slik!
Sunday, 22 May 2011
Å bli en god kritiker
Dette er et problem jeg har hatt den siste tiden. Jeg har funnet mange bra sider med fantastiske mennesker som har plukket fra hverandre det jeg har skrevet og vist meg hvorfor det ikke fungerte. Og hver gang jeg forsøkte å gjengjelde tjenesten, har jeg følt jeg kom til kort. At jeg var for detaljert, for aggressiv, for streng og for hard. Dette har fått meg til å lete etter en liste over hva som gjør en god kritiker. Da jeg ikke fant den, lager jeg en selv.
De to første punktene kan kokes ned til setningen "Husk at det du kritiserer er en annen persons hjertebarn", men med hver sin klausul:
1) Ikke ta sure kommentarer personlig.
Lik maleren som skar opp bildet av tyrefekting når han ble fortalt at oksen var alt for liten i forhold til matadoren vil ikke forfatteren like deg med en gang kritikken er gitt. Så lenge de ikke erklærer at takket være deg har de brukket alle blyantene, plukket bokstavene T og E ut av tastaturet og aldri kommer til å skrive igjen, går det helt fint. (Hvis de erklærer dette, ignorer dem. For det første ba de selv om kritikk, for det andre finnes det mange strengere kritikere enn deg selv der ute. Lesere, for eksempel. Maleren som massakrerte sitt eget bilde, solgte senere delen med oksen på for en ganske bra penge, så aldri så galt og alt det der.)
2) Vær forsiktig med hvordan du ordlegger deg!
* Unngå imperativ, og ordene "du må / skal / trenger /kan ikke /burde ikke". Dette gjelder spesielt på internett, da alt kan oppfattes annerledes enn du mener det.[1]
* Vektlegg at dette er din mening, at selv om det ikke fungerte for deg, kan det være andre som er uenige.
* Hvis det er noe som er generelt feil, fortell dem det på en høflig måte. Det er forskjellen mellom "Du må virkelig lære deg grunnleggende grammatikk før du poster noe offentlig!" og "Jeg la merke til at du har en tendens til å skrifte verbtider i løpet av en paragraf, f.eks. [eksempel] og [annet eksempel]."
* Husk at det er verket du kritiserer, ikke forfatteren. "Teksten grep meg ikke fra starten av" vs. "Du klarte ikke gripe interessen min fra starten av" - i det siste eksempelet oppfordrer du til å gjøre det personlig, noe som aldri er en god ide.
Dette punktet er spesielt viktig hvis du kritiserer noe som er ett irritasjonsmoment for deg, noe som bringer meg til regel tre:
3) Ikke kritiser noe du hater.
Jeg har en personlig liste over ting som driver meg til vannvidd. Ting som får meg til å legge fra meg en bok som ellers virker interessant, og faktisk hate den litt.[2] Noen av disse tingene er forskjellen mellom god og dårlig skriving (hvis du har mer enn tre adjektiv i en setning bør du ha en sabla god grunn for hver av dem!), men de fleste er kun ting som jeg gremmer meg over og andre synes er helt ok (hvis forfatteren har navn med apostrofer på første siden, leser jeg ikke boka. A'llaina kan være den kuleste heltinnen i noen bok noensinne, og jeg kommer uansett ikke til å lese et ord. Før du sier noe; jeg er klar over at jeg er sprø.)'
Alle har noe de hater. Ikke prøv å omvend en forfatter fra å skrive chicklit bare fordi du foretrekker fantasy (eller omvendt), og ikke korriger apostrofer i navn og stedsnavn bare fordi du hater dem.
4) Hvis teksten er helt håpløs: fokuser på det store bildet.
Og hvis teksten ikke er helt håpløs: fokuser på det store bildet. Min største feil som kritiker er at jeg flikker på ord og "maler skuta" når det er hull i baugen. Ta de store tingene, ignorer "forbedring" av setninger, spesielt da det ofte fører til at du "fikser" ting så de høres mer ut som om du har skrevet dem selv (dette er ihvertfall min erfaring).
5) Still spørsmål!
Ikke fordi du nødvendigvis trenger svar, men fordi det er spørsmål du stiller deg selv mens du leser teksten. Hvis det plutselig kommer en ninja hoppende ut av buskene og du spør deg selv "Hvor kom ninjaen fra? Var ikke dette en historisk romanse?" så er det faktisk en god ting å spørre forfatteren om dette. Det er mye bedre å legge feilen til deg selv ("Gikk jeg glipp av noe? Hvor kom disse ninjaene fra?"), fordi av og til er det en setning du har hoppet over, og du ser da mindre ut som en dust enn hvis du prøver å belære forfatteren. Det er også en god måte å vise frem plothull uten å være en alt for stor besserwisser.
Annen lesing:
* critters.org: diplomati, ordvalg og "hva du gjorde galt, med eksempler"
* Sierra Godfreys "Toxic Critique Group"
* Rich Hampers "How To Cope With Critiquing"
Det er sikkert MANGE flere punkter som trengs på denne lista, så hvis du har noen tips så er kommentatorfeltet åpent og lengtende!
De to første punktene kan kokes ned til setningen "Husk at det du kritiserer er en annen persons hjertebarn", men med hver sin klausul:
1) Ikke ta sure kommentarer personlig.
Lik maleren som skar opp bildet av tyrefekting når han ble fortalt at oksen var alt for liten i forhold til matadoren vil ikke forfatteren like deg med en gang kritikken er gitt. Så lenge de ikke erklærer at takket være deg har de brukket alle blyantene, plukket bokstavene T og E ut av tastaturet og aldri kommer til å skrive igjen, går det helt fint. (Hvis de erklærer dette, ignorer dem. For det første ba de selv om kritikk, for det andre finnes det mange strengere kritikere enn deg selv der ute. Lesere, for eksempel. Maleren som massakrerte sitt eget bilde, solgte senere delen med oksen på for en ganske bra penge, så aldri så galt og alt det der.)
2) Vær forsiktig med hvordan du ordlegger deg!
* Unngå imperativ, og ordene "du må / skal / trenger /kan ikke /burde ikke". Dette gjelder spesielt på internett, da alt kan oppfattes annerledes enn du mener det.[1]
* Vektlegg at dette er din mening, at selv om det ikke fungerte for deg, kan det være andre som er uenige.
* Hvis det er noe som er generelt feil, fortell dem det på en høflig måte. Det er forskjellen mellom "Du må virkelig lære deg grunnleggende grammatikk før du poster noe offentlig!" og "Jeg la merke til at du har en tendens til å skrifte verbtider i løpet av en paragraf, f.eks. [eksempel] og [annet eksempel]."
* Husk at det er verket du kritiserer, ikke forfatteren. "Teksten grep meg ikke fra starten av" vs. "Du klarte ikke gripe interessen min fra starten av" - i det siste eksempelet oppfordrer du til å gjøre det personlig, noe som aldri er en god ide.
Dette punktet er spesielt viktig hvis du kritiserer noe som er ett irritasjonsmoment for deg, noe som bringer meg til regel tre:
3) Ikke kritiser noe du hater.
Jeg har en personlig liste over ting som driver meg til vannvidd. Ting som får meg til å legge fra meg en bok som ellers virker interessant, og faktisk hate den litt.[2] Noen av disse tingene er forskjellen mellom god og dårlig skriving (hvis du har mer enn tre adjektiv i en setning bør du ha en sabla god grunn for hver av dem!), men de fleste er kun ting som jeg gremmer meg over og andre synes er helt ok (hvis forfatteren har navn med apostrofer på første siden, leser jeg ikke boka. A'llaina kan være den kuleste heltinnen i noen bok noensinne, og jeg kommer uansett ikke til å lese et ord. Før du sier noe; jeg er klar over at jeg er sprø.)'
Alle har noe de hater. Ikke prøv å omvend en forfatter fra å skrive chicklit bare fordi du foretrekker fantasy (eller omvendt), og ikke korriger apostrofer i navn og stedsnavn bare fordi du hater dem.
4) Hvis teksten er helt håpløs: fokuser på det store bildet.
Og hvis teksten ikke er helt håpløs: fokuser på det store bildet. Min største feil som kritiker er at jeg flikker på ord og "maler skuta" når det er hull i baugen. Ta de store tingene, ignorer "forbedring" av setninger, spesielt da det ofte fører til at du "fikser" ting så de høres mer ut som om du har skrevet dem selv (dette er ihvertfall min erfaring).
5) Still spørsmål!
Ikke fordi du nødvendigvis trenger svar, men fordi det er spørsmål du stiller deg selv mens du leser teksten. Hvis det plutselig kommer en ninja hoppende ut av buskene og du spør deg selv "Hvor kom ninjaen fra? Var ikke dette en historisk romanse?" så er det faktisk en god ting å spørre forfatteren om dette. Det er mye bedre å legge feilen til deg selv ("Gikk jeg glipp av noe? Hvor kom disse ninjaene fra?"), fordi av og til er det en setning du har hoppet over, og du ser da mindre ut som en dust enn hvis du prøver å belære forfatteren. Det er også en god måte å vise frem plothull uten å være en alt for stor besserwisser.
Annen lesing:
* critters.org: diplomati, ordvalg og "hva du gjorde galt, med eksempler"
* Sierra Godfreys "Toxic Critique Group"
* Rich Hampers "How To Cope With Critiquing"
Det er sikkert MANGE flere punkter som trengs på denne lista, så hvis du har noen tips så er kommentatorfeltet åpent og lengtende!
Ting jeg hater:
Søvnløse netter fører til mye rart, så hvorfor ikke en liten hatliste? Merk at denne er ment useriøst, kun mine personlige irritasjonsmomenter i bøker, og da spesielt fantasy/scifi. Hvis du er uenig i / har ting du selv har lyst å sette på listen, føl deg fri til å legge til i kommentarene!
1) Apostrofer i navn (spesielt i stedsnavn).
Når du kaller ørkenen din for Ser'hala får det deg til å høres ut som om du prøver å leke Waliser. Slutt med det. (Denne er VELDIG personlig, og totalt ubegrunnet.)
2) Adjektiv og adverb-syken.
Hvis du har en knivslire som er laget av mykt, sterkt sort lær, har jeg ikke lyst å høre om den.
3) Ikke-eksisterende fremmedord.
Det helten din holder er en kniv, ikke en segob. Hvis det er en grunn til at ordet kniv (eller dolk, sverd, bajonett, katar, sai, kukri, kris eller lignende) ikke strekker til, beskriv det som gjør den spesiell og legg til ordet dolk.
Jeg har en helt spesiell regel for fantasy og science fiction: hvis du har mer enn fem ikke-eksisterende ord i løpet av de to første sidene av en bok, kommer jeg ikke til å lese den. Jeg har gått fra reglen to ganger, for Anthony Burgess' "A Clockwork Orange" og Axel Jensens "Lul", som begge er skrevet på ikke-eksisterende språk (og begge er fantastiske bøker).
4) "Heltinne foran speilet"-beskrivelser.
For det første er jeg egentlig ikke interessert i hvordan helten din ser ut. Så lenge det ikke er relevant for fortellingen, trenger jeg ikke vite at hun har fregner, knappenese eller smilehull. Hvis hun stopper opp foran speilet og beskriver alt fra skostørrelse til museflettene sine har du mistet meg. Jeg bryr meg ikke døyten! Fortell meg det som er absolutt nødvendig, og så lite som mulig mer.
(Dette fører til at jeg har den motsatte feilen; så få beskrivelser at det blir vanskelig å forstå grunnideer for karakterene mine. En av karakterene mine er sytten år gammel, men prater som en gammel gubbe. Det er absolutt nødvendig at jeg forklarer at han er sytten før leseren får ideen at han er sytti.)
5) Prologer.
Nok en som ikke gir mye mening, men irriterer meg grenseløst. De er sjeldent relevant, sjeldent like gode som resten av historien og svært ofte lange. Det er først denne måneden, ved å snakke med en annen som også hatet prologer, at jeg fant ut hvordan man unngår disse: hopp direkte til første kapittel. Det sier kanskje litt om hva slags leser jeg er at dette aldri har slått meg før (jeg er typen som til og med leser forordet, selv om jeg har lært å vente til jeg har lest resten av boka så jeg ikke blir fortalt slutten før jeg har begynt på boka.) Så langt har jeg lest én epilog jeg faktisk likte, og den var akkurat litt over en A4 side ("Shade's Children" av Garth Nix).
6) Epiloger.
Mitt hat for epiloger er ikke på langt nær så dypt som det for prologer, men er samtidig mer logisk da det stammer fra to bøker jeg personlig mener ble helt ødelagt av epilogene sine (siste Harry Potter boka og "Lost Souls" av Poppy Z. Brite, selv om epilogen i sistnevnte tilfellet var bokas minste problem (la oss si det sånn: far-sønn incest burde komme med advarsel bak på boka)). Jeg vil ikke vite hva som skjedde lenge etter boka var over, det har jeg lyst til å finne på selv.
7) Ingen slutt.
Selvfølgelig teller ikke min anti-epilog stanse hvis forfatteren ikke har en skikkelig slutt på boka. Hvis plottet handler om en jente som rømmer fra de som har tatt henne til fange og går i månedesvis for å komme tilbake til leiren hun ble kidnappet fra, så holder det ikke å slutte boka i det hun kommer til leiren og finner ut at den er nedbrent og plyndret. Dette er ikke en slutt! (Jeg skulle ønske jeg husket tittelen på den boka, men av en eller annen grunn er dette mest populært i barnebøker, og jeg leste den når jeg var tolv.)
Også nominert er "Onkel Robinson" av Jules Verne, hvor siste side kunne fortelle meg at "dessverre døde forfatteren før han rakk å fullføre manuskriptet for denne boka, men siden det var en så trivelig bok tenkte vi at vi skulle publisere den allikevel. Denne historien har mye til felles med "Den Hemmlighetsfulle Øya" av samme forfatter." Greit nok at dette fikk meg til å lese min første roman på over 300 sider, men jeg var ÅTTE! (Jeg har fremdeles ikke tilgitt forlaget for å ikke nevne dette tidligere. De neste fem årene leste jeg alltid den siste setningen først, bare for å forsikre meg om at de ikke inneholdt ordene "død forfatter". Første ordene jeg leste av Ringenes Herre var ""Vel, jeg er hjemme," sa han." Selv om jeg ikke var klar over hvem det var som sa det, var jeg derfor dønnsikker på at Frodo kom til å overleve hele greiene, noe som var ganske antiklimatisk i en så dramatisk bok.)
8) Gebrokken Engelsk.
Hovedproblemet mitt med karakterer som ikke har engelsk som morsmål er måten de snakker feil på. En franskmann ville aldri sagt ting som "We go in the plane, oui?" når "ja" er ett av de femten første ordene du lærer på et nytt språk (ja, nei, takk, unnskyld, skål, tallene 1-10). Selvfølgelig vil ikke syntaksen deres være perfekt, og preposisjoner er ofte det siste man mestrer. Men syntaksen vil ofte være adaptert fra morsmålet deres, og de vil kun krydre setningene med ord fra deres eget språk når de ikke kan ordet på Engelsk. "We go in the... avion?" gir mye mer mening.
9) Skrevne dialekter.
Som russere i en James Bond film, finnes det noen karakterer som ikke får lov til å snakke skikkelig engelsk. Disse er ofte franske, russiske, skotske eller irske, og dialekten deres blir radbrukket til tolvte grad. Franskmenn uttaler aldri bokstaven H, russerne legger til -ski på slutten av alle ord og britene klarer ikke si en eneste setning uten å legge til "bloody" eller "pip pip".
For dialekter er regelen enkel: ikke overdriv. Beskriv at de har en irsk lilt heller enn å forsøke å skrive den, da det ofte blir karrikert og irriterende. Samme for franskmenn og russere som snakker engelsk. Og hvis du har lyst å bruke et ord som er spesifikt for den dialekten (mate, bloody), bare ikke gjør det. Eventuelt finn en brite og sjekk hvor ofte han eller hun bruker ordet. Du vil bli overrasket over hvor sjeldent ord vi mener er typiske for en dialekt faktisk brukes.
1) Apostrofer i navn (spesielt i stedsnavn).
Når du kaller ørkenen din for Ser'hala får det deg til å høres ut som om du prøver å leke Waliser. Slutt med det. (Denne er VELDIG personlig, og totalt ubegrunnet.)
2) Adjektiv og adverb-syken.
Hvis du har en knivslire som er laget av mykt, sterkt sort lær, har jeg ikke lyst å høre om den.
3) Ikke-eksisterende fremmedord.
Det helten din holder er en kniv, ikke en segob. Hvis det er en grunn til at ordet kniv (eller dolk, sverd, bajonett, katar, sai, kukri, kris eller lignende) ikke strekker til, beskriv det som gjør den spesiell og legg til ordet dolk.
Jeg har en helt spesiell regel for fantasy og science fiction: hvis du har mer enn fem ikke-eksisterende ord i løpet av de to første sidene av en bok, kommer jeg ikke til å lese den. Jeg har gått fra reglen to ganger, for Anthony Burgess' "A Clockwork Orange" og Axel Jensens "Lul", som begge er skrevet på ikke-eksisterende språk (og begge er fantastiske bøker).
4) "Heltinne foran speilet"-beskrivelser.
For det første er jeg egentlig ikke interessert i hvordan helten din ser ut. Så lenge det ikke er relevant for fortellingen, trenger jeg ikke vite at hun har fregner, knappenese eller smilehull. Hvis hun stopper opp foran speilet og beskriver alt fra skostørrelse til museflettene sine har du mistet meg. Jeg bryr meg ikke døyten! Fortell meg det som er absolutt nødvendig, og så lite som mulig mer.
(Dette fører til at jeg har den motsatte feilen; så få beskrivelser at det blir vanskelig å forstå grunnideer for karakterene mine. En av karakterene mine er sytten år gammel, men prater som en gammel gubbe. Det er absolutt nødvendig at jeg forklarer at han er sytten før leseren får ideen at han er sytti.)
5) Prologer.
Nok en som ikke gir mye mening, men irriterer meg grenseløst. De er sjeldent relevant, sjeldent like gode som resten av historien og svært ofte lange. Det er først denne måneden, ved å snakke med en annen som også hatet prologer, at jeg fant ut hvordan man unngår disse: hopp direkte til første kapittel. Det sier kanskje litt om hva slags leser jeg er at dette aldri har slått meg før (jeg er typen som til og med leser forordet, selv om jeg har lært å vente til jeg har lest resten av boka så jeg ikke blir fortalt slutten før jeg har begynt på boka.) Så langt har jeg lest én epilog jeg faktisk likte, og den var akkurat litt over en A4 side ("Shade's Children" av Garth Nix).
6) Epiloger.
Mitt hat for epiloger er ikke på langt nær så dypt som det for prologer, men er samtidig mer logisk da det stammer fra to bøker jeg personlig mener ble helt ødelagt av epilogene sine (siste Harry Potter boka og "Lost Souls" av Poppy Z. Brite, selv om epilogen i sistnevnte tilfellet var bokas minste problem (la oss si det sånn: far-sønn incest burde komme med advarsel bak på boka)). Jeg vil ikke vite hva som skjedde lenge etter boka var over, det har jeg lyst til å finne på selv.
7) Ingen slutt.
Selvfølgelig teller ikke min anti-epilog stanse hvis forfatteren ikke har en skikkelig slutt på boka. Hvis plottet handler om en jente som rømmer fra de som har tatt henne til fange og går i månedesvis for å komme tilbake til leiren hun ble kidnappet fra, så holder det ikke å slutte boka i det hun kommer til leiren og finner ut at den er nedbrent og plyndret. Dette er ikke en slutt! (Jeg skulle ønske jeg husket tittelen på den boka, men av en eller annen grunn er dette mest populært i barnebøker, og jeg leste den når jeg var tolv.)
Også nominert er "Onkel Robinson" av Jules Verne, hvor siste side kunne fortelle meg at "dessverre døde forfatteren før han rakk å fullføre manuskriptet for denne boka, men siden det var en så trivelig bok tenkte vi at vi skulle publisere den allikevel. Denne historien har mye til felles med "Den Hemmlighetsfulle Øya" av samme forfatter." Greit nok at dette fikk meg til å lese min første roman på over 300 sider, men jeg var ÅTTE! (Jeg har fremdeles ikke tilgitt forlaget for å ikke nevne dette tidligere. De neste fem årene leste jeg alltid den siste setningen først, bare for å forsikre meg om at de ikke inneholdt ordene "død forfatter". Første ordene jeg leste av Ringenes Herre var ""Vel, jeg er hjemme," sa han." Selv om jeg ikke var klar over hvem det var som sa det, var jeg derfor dønnsikker på at Frodo kom til å overleve hele greiene, noe som var ganske antiklimatisk i en så dramatisk bok.)
8) Gebrokken Engelsk.
Hovedproblemet mitt med karakterer som ikke har engelsk som morsmål er måten de snakker feil på. En franskmann ville aldri sagt ting som "We go in the plane, oui?" når "ja" er ett av de femten første ordene du lærer på et nytt språk (ja, nei, takk, unnskyld, skål, tallene 1-10). Selvfølgelig vil ikke syntaksen deres være perfekt, og preposisjoner er ofte det siste man mestrer. Men syntaksen vil ofte være adaptert fra morsmålet deres, og de vil kun krydre setningene med ord fra deres eget språk når de ikke kan ordet på Engelsk. "We go in the... avion?" gir mye mer mening.
9) Skrevne dialekter.
Som russere i en James Bond film, finnes det noen karakterer som ikke får lov til å snakke skikkelig engelsk. Disse er ofte franske, russiske, skotske eller irske, og dialekten deres blir radbrukket til tolvte grad. Franskmenn uttaler aldri bokstaven H, russerne legger til -ski på slutten av alle ord og britene klarer ikke si en eneste setning uten å legge til "bloody" eller "pip pip".
For dialekter er regelen enkel: ikke overdriv. Beskriv at de har en irsk lilt heller enn å forsøke å skrive den, da det ofte blir karrikert og irriterende. Samme for franskmenn og russere som snakker engelsk. Og hvis du har lyst å bruke et ord som er spesifikt for den dialekten (mate, bloody), bare ikke gjør det. Eventuelt finn en brite og sjekk hvor ofte han eller hun bruker ordet. Du vil bli overrasket over hvor sjeldent ord vi mener er typiske for en dialekt faktisk brukes.
Wednesday, 18 May 2011
Tegn på at du er på et bra skriveforum:
1) L.Ron Hubbard kritiseres for ulogisk scifi istedenfor, vel, alt annet man kan kritisere den mannen for.
Subscribe to:
Posts (Atom)