Stories about my grandfather

Dette er på engelsk da det først ble skrevet som svar på en NaNo-post. Men alle de gode minnene jeg kom på mens jeg skrev dette gjør at jeg vil lagre den her også :)



When I grew up my grandfather was the dark, grumpy man in the living room chair. He struggled with health issues that sometimes made him a bit impatient with us kids. At the same time, he was funny and patient with us on his good days. He taught me how to blink with both eyes (one at a time) and move my finger through the flame of a candle without being burned. But unlike my grandmother, who loved to chat about anything and everything with me, we never spoke that much, and I didn't feel I knew him.

When I was fourteen, that changed with such a simple thing as asking him about his school days. A project from school to interview someone about their school days, and I chose my grandfather. He told me about the perfect tiny little school with only thirty students and a kind, loving teacher. And about the bigger school he started when he was nine, with three hundred kids. About the teacher who hit the children, and how that made him unable to learn any more. He almost failed in math. ("I had to teach myself when I started driving the bus. There was no excuse not to give back correct change, so I took night classes, and I made perfect chance, every time.") And how this one time he fought back, when his sidemate was supposed to go into the naughty corner. My grandfather grabbed his friend so the teacher had to haul both kids and their desks to the corner, where they stayed the rest of the class. The glint in his eyes showed that this was his moment of glory.

After that, I think he realized that I loved hearing about the old days. He told me about his career at the train station, where he worked up from a linesman (the one moving the rail road tracks so the trains could go either left or right) until the diabetes made that impossible for him (if he went into shock on the railway, it could kill both him and the passengers). Of how he worked his way up to being the station master. (Though grandmother was the one who had to tell me how important that job was. He never bragged, to the point where he didn't even tell me he was in the city council.)

He also told me about the war, in a very different way than Grandmother. She was frightened of the German soldiers, yet looking back every time she talks about it she shakes her head and mutter "but they were just boys. Young boys, just a few years older than me.". Norway was occupied from 1940 to 45, and several of her friends fled into the woods instead of helping the nazi war effort. Grandfather could stay, as his job on the railway was too important for him to get drafted into the wrong side. He did become friends with a German boy his age, though. They exchanged letters when he was transferred out, and grandfather got a letter from his parents at the end of the war, telling him his friend had fallen on the eastern front. Although he had one friend amongst the soldiers, he never discussed politics with them (being in the very much "not a nazi" camp, considering he joined a party after the war known for being liberal and pro-immigration). But more than anyone else I've talked to about the war, he managed to see the people inside the uniforms. He once told me that most of them didn't want to be in Norway any more than the Norwegian people wanted them here.

That didn't stop him from stealing sugar from the Nazis when the shipment came to town, though. But only a few pieces of cane sugar, for him and his girlfriend (my grandmother). They met during the war.

Grandfather claims that was the one good thing that came out of the occupation. Grandmother was set to work in the kitchen of a high-ranking nazi, where he was lent out from the train station for a while to work as a farm hand. They met, fell in love and got married after the war.

He had many quirks. He had a cane he called Otto, and whenever he went out on a walk, he used to tell my grandmother he was going walking with Otto.

He collected all the golf balls who were struck into his garden (they were the neighbours of a golf course) and sold them back to the course for 5 kroner a ball (about $1, cheap for this country). One time a golfer hit a ball through the window of a living room. He brought the ball up to the owner of the court and told him this ball would cost him more than five kroner. They replaced the window free of charge, and put up nets so that wouldn't happen again.

He could bend the top joint of all his fingers without moving any other joint, except the one he'd lost in an industrial accident. He always laughed when he came to that finger, claiming that was the easiest. (Family quirk: every single member of my family on that side has lost parts of one finger. My grandmother, my grandfather, my father and my uncle. I live in constant fear of loosing a finger!)

Gamle ord

Jeg fikk nettopp verdens beste spam.

"Hva behager www.kjopviagra.com"

Godt at noen holder gamle høflighetsfraser i live. Selv om de selger viagra.

Gamle helter lever ikke evig

Ray Bradbury er død.

Den første boka jeg leste av Bradbury var Den Illustrerte Mannen. Denne utgaven, for å være nøyaktig. Senere ble Bradbury det som gjorde at jeg tok kontakt med den sorthårede gutten bak meg i matteklassen på videregående. Jeg og David er fremdeles venner.


Sinssykt hvor lei meg jeg kan være over en jeg aldri har møtt. Men så har jeg reist til mars med ham.


ETA: BT har en kort nekrolog om Bradbury.

Vikingmarked

Jeg har skutt med bue, sett folk sloss med faktiske vikingtids våpen og generelt hatt det alt for morsomt på vikingmarked. For realismens del, har gårsdagen vært uvurderlig. For lommeboka... vel, nudler er også godt!

Det er noe helt spesielt inspirerende å se tidsriktige klær, våpen og kampteknikker brukt IRL. Tidligere har jeg rotet mye rundt med instruksjonsvideoer for ett-hånds sverd (my weapon of choice) og youtube klipp av epee dueller (denne er best!), men det har ikke vært på langt nær så inspirerende som det å se kongshirden sloss i går. Selv om man forsøkte å unngå enhver skade, var kampen fremdeles noe begge parter ville vinne, og triks som ville fått deg kastet ut av den mest liberale fekteskole ble brukt med stor suksess.

Jeg har blitt mer sikker på at historisk realisme er noe jeg ønsker å unngå, og like sikker på at jeg ønsker å lære meg å bruke våpnene karakterene mine skal bruke. Dobbelt bonus, da det både vil gjøre skrivingen min mer interessant OG være utrolig gøy å gjennomføre!

Bøker bøker bøker bøker!

Tittelen er så mange bøker jeg har kjøpt, hvis vi ignorerer det faktum at jeg også kjøpte et boksesett med hele Narnia-serien med stive permer!

Jeg fant Narnia-bøkene brukt  på amazon, noe som passer fint da jeg uansett foretrekker forhåndselskede bøker.

Og mens jeg like gjerne var der, plukket jeg opp bok to i spellcrackers.com serien, som jeg har forelsket meg helt i. Jeg må lese bøkene to ganger for å forstå dem, men elsker plottet og karakterene nok til at jeg tilgir forfatteren dette. Disse overholder også Bechdels regel, noe som gjør at jeg bare elsker dem mer. Romantisk/erotiske uten å få meg til å himle med øynene, og derfor absolutt underholdende.

Og når man først kjøper en bok på amazon, kan man like gjerne forsøke å nå 25 pund. Så da endte jeg opp med å kjøpe et par bøker jeg har lurt på en stund; Let's Pretend This Never Happened (A Mostly True Memoir) (utdraget som fikk meg til å ville ha den kan du lese her) og Q and A a day dagbok for fem år fordi konseptet fascinerer meg, og jeg aldri ellers klarer å holde dagbok fast.

Siden jeg nå var oppe i £20, lette jeg langt og lenge for å finne en bok til ca. £5 som fikk meg over på gratis shipping. Svaret kom i en utgave av I Shall Wear Midnight med kjempefin forside. Og mens jeg var i Pratchett-avdelingen, fant jeg ut at han kommer ut med ikke en, men TO bøker i 2012: The Long Earth og Dodger. Selv gleder jeg meg mest til den sistnevnte, selv om jeg kommer garantert til å kjøpe begge!

Bechdels regel

Har du hørt om Bechdels regel?


Enhvær film (bok) skal ha minst to kvinnlige karakterer. Disse skal på ett eller annet tidspunkt snakke sammen. Temaet de snakker om skal ikke være en mann.

Enkel regel, ikke sant? Men når jeg begynner å tenke etter, bryter nesten alle filmer jeg har lest reglen. Dette skremmer meg ikke, jeg vet hvordan Hollywood er. Det som skremmer meg? Mange av bøkene jeg leser bryter også Bechdels regel.

Patricia Briggs' bøker om Mercy Thompson. Spellcrackers.com bøkene av McLeoud. Kitty bøkene av Vaughn. Første Weetzie Bat boka (og den siste, Baby Be Bop, men den kan være unnskyldt da hovedpersonen er en mann).

Og det jeg nevner her er kun bøker med kvinnlige hovedpersoner. Jeg kan forstå at det ikke blir store sjansene til dialog mellom kvinner i Butcher serien, men i en serie hvor hovedpersonen er kvinne, hvorfor er alle de andre karakterene enten menn eller karrikaturer?


Hvis noen har tips om bøker med kvinnlig hovedperson som ikke har romanse som hovedplott, rop ut! De trenger ikke en gang overholde reglen, selv om det ville vært en fordel.

Og av ren interesse: sjekk gjennom bokhylla di. Post alle bøkene som overholder Bechdels regel i kommentatorfeltet.

Vidunderlige verden

Amerikanere og Russere har funnet en ny måte å sloss om verdensrommet på. Denne gangen, med kamera. Først kom amerikanerne med dette bildet, og nå har russerne overtatt dem med ett bilde på 121 mb. Bare fordi.

For den ultimate opplevelse: kombiner bildet de tok med denne sangen.



P.S: Hvis du har treig pc, bruk denne linken.

Løsninger

En ting som aldri slutter å fascinere meg om det å skrive, er hvordan hjernen min jobber videre på det jeg skriver, og finner løsninger på problemer jeg ikke visste jeg hadde. Denne uka har det vært spesielt fascinerende, da dette skjedde for begge historiene jeg skriver på for øyeblikket.

Det var egentlig ganske små ting. Ett gjemmested for en databrikke inni en elektrisk gitar. En magisk kamuflasje som skjuler hovedpersonen min fra fiender og venner til alvedronningen tar den fra hovedpersonen min. Selv uten dem ville fortellingene fungert, men for meg er det et fantastisk eureka-øyeblikk, da det jeg skriver har blitt sterkere.

Den første løsningen gjør at Natt ikke må stole på noen andre for å skjule sin viktigste hemmelighet, noe som passer hennes karakter utmerket. Den andre løsningen gir en mer logisk grunn til at ingen gjenkjente Scarlet når de tok ham til fange. (Med "mer logisk", mener jeg "mer logisk for en verden hvor magi er dagligdags kost, og derfor like vanlig å bruke som hårfarge og negglakk er i vår verden.)

Til tross for å ikke ha skrevet mye disse siste dagene, er jeg veldig fornøyd med progresjonen min!

Celebert besøk

En humledronning besøkte meg i skumringen. Hun satt i vinduskarmen, litt andpusten fra den lange flyturen og slikket beina sine, ett etter ett. Når alle var passende presentable neiet hun pent til meg, krasjet inn i vinduskarmen og, etter hun hadde fått summet seg litt, forsvant ut i nattemørket.

Det er helt sant.

Beviset for at alt blir mer interessant med Harry Potter:

Russisk korrupsjonsjeger sammenlignet med Voldemort.

Jeg liker spesielt de to faktaboksene til høyre, den ene om Aleksej Navalnyj, den andre om Voldemort. Ingen om Putin.