Fra idé til fortelling

Det startet med dette bildet.

Tittelen det ofte får er "gråtende franskmann". Det virker ikke som om noen egentlig vet når bildet ble tatt, eller hvor i Frankrike. Hvem mannen er, er et mysterium.

På grunn av mysteriet brukte jeg biter av søndagen til å google rundt etter informasjon. Jeg fant ut at bildet er et stillbilde fra en film, og at noen på wikipedia påstår han het Jerôme Barzetti, uten at noen kilde oppgis. Men det mest interessante jeg fant var et lesebrev til Life hvor en soldat under frigjøringen av Frankrike i '45 hadde sett mannen. Visstnok var han lettrørt, og gråt like hardt av å se Frankrike fritt som han hadde under okkupasjonen.

Setningen som inspirerte en fortelling kom sist i lesebrevet. "They also said that he was very patriotic and had remained a true Frenchman throughout the occupation."

Dette fikk meg til å tenke. Hvor vanskelig må det ikke være å være mannen som gråter på et ikonisk bilde i ett okkupert land? Hvis okkupasjonsmaktene vet at din første reaksjon var et knust hjerte, hvordan kan du få dem til å stole på deg?

Og der startet historien.

 On the picture taken that day, the famous one, I am the girl crying. I don’t remember the picture being taken, or the photographer who took it. I heard he smuggled a series of picture out in a computer chip hidden in his left ear. His hearing aid was found in the trash can in his hotel room the day he left. The passport he showed the authorities on leaving was fake. They are still looking for him.