Research information: bands and venues

About me:
I worked as a volunteer at a small venue (350 people) for six years, doing anything from pouring beer to bouncing to being a stage manager, and have also worked at all the largest festivals in Norway. I've worked with anything from bands who're holding their first gig to legends who've played for 30+ years

Venue
* Being a Professional Musician for Dummies (a rant)
* All In a Day's Work (what does an artist liason ("bandansvarlig") do)
* My favourite stories (working as a bouncer)
* DJ in a bar
* Let there be LIGHT! (the very little I know about stage lights)

Band
* Rock 'N' Roll Legends (legends and stories about rock musicians)
* Tour Life (about touring, how it affects a band and what really happens)
* The Worst Five Minutes
* TM, M, PA and the big M (tour managers, ordinary managers, personal assistants)
* Pay to play? Requests? How do you get gigs?
* Fun with riders (about riders, how they look and how much a venue cares about it)

Festivals
* Things I never thought working at festivals would teach me

(Note: I will not tell who I have or have not worked with, but I am more than happy to discuss all other aspects of this wonderfully strange world. If you have any questions, feel free to ask!)

Begynnelser

Jeg har skrevet overraskende mye denne uka, samtidig som jeg har vært horribelt lite produktiv. Du skjønner, alt jeg skriver er begynnelser.

Først om en jente som finner en heksedrepende katt som heter Fish.

Så om en jente som kommer ut fra legevakta og finner ut at noen hun kjenner har tagget en advarsel mot å gå hjem, så hun rømmer. (Dette mistenker jeg kommer til å være en vampyrroman satt i Bergen...)

Så fortsatte jeg på den første setningen jeg skrev til en skriveøvelse i forrige måned ("Hun hadde vært spesifikk i sin bestilling til byrådet, og det hadde lønt seg; den unge mannen som kom mot henne var alt hun hadde hatet i sin ex-mann.")

Akkurat nå har jeg lyst å fikse på starten til en fortelling jeg skrev når jeg var seksten, om en jente som kommer hjem og finner ut at kjæresten har slått opp med henne og ringt politiet på henne, da hun er en rømling. Eller den som handler om en halvalv og som mest sannsynlig ikke kan reddes fordi jeg var seksten og syntes klisjeer var RÅKULT!

Vi får se. Kanskje det ikke er så dumt å samle begynnelser til den dagen jeg ikke klarer å finne på en start, men en midt-del. Jeg håper ihvertfall det, for jeg lurer veldig på hvordan det går med Fish!

Uka fylt med bøker

For å belønne god studieteknikk og stresse ned litt dagene før eksamen, har jeg kjøpt bøker. Seks stykker.

Tre av dem er utlest ("La den rette slippe inn", "The invension of Hugo Cabret" og "The Arrival"). De to sistnevnte var begge en fantastisk kombinasjon av bilder som drev teksten, ikke helt en tegneserie, ikke helt en bok. Hugo Cabret skal videre ut på reise, mest sannsynlig ved å leveres inn til Fretex, da det var en nydelig opplevelse, men ikke noe jeg kan se meg lese mer enn en gang. (Boka er også møkketykk, og bokhylla mi har begrenset plass.) "The Arrival" kommer jeg til å beholde, og mest sannsynlig kjøpe fler av samme forfatter. Den er magisk, og jeg oppdager noe nytt hver gang jeg "leser" den (i motsetning til Cabret-boka er "The Arrival" helt uten ord).

To av dem er fremdeles i posten. Den ene, "Ring Fire", er en samling av tre bøker om en katt som heter Fleabag. Jeg leste den første når jeg var femten og mistet den like etterpå, så det skal bli spennende å se om fortellingen tålte tidens tann (og hvordan den sluttet! Det har irritert meg siden jeg var liten!).

Den andre heter "Kaptein Blåbjørns 13 1/2 liv", og minnet meg om Cabaret-boka, da den har den samme kombinasjonen av tekst og bilde for å fortelle en fortelling. Den var grisebillig, til bare 160 kroner for en stor, tykk, fin og ikke minst NORSK bok. (Jeg leser aldri nok norske bøker. Samtidig kan man vel aldri lese nok norske bøker. Det føles som en mangelvare samtidig som jeg hver gang jeg leter snubler over en ny, fantastisk bok. I dette tilfellet er den oversatt, men jeg har for øyeblikket en liste på fem norske forfattere som skal sjekkes ut straks jeg har tid til å lese noe som ikke er barnebøker.).

Den siste, som jeg for øyeblikket har, men ikke har lest en side av, heter The Stranger, av Max Frei. Russisk forfatter, noe som lover godt (en av mine yndlings fantasy-serier er tross alt Sergei Lukyanenkos Night Watch. Desverre de eneste bøkene av ham oversatt til Engelsk, ihvertfall som jeg er klar over (rop ut om du vet dette ikke stemmer!)). Beskrivelsen bakpå boka starter med "If it weren't for bad luck, Max Frei wouldn't have any luck at all.". Lovende!

For oss som skriver fantasy

For oss som skriver fantasy kan disse være nyttige å ha i mente ;) :

The Fantasy Novelist's Exam

Pete's Evil Overlord List (med enda flere nyttige punkter i Cellblock A og Cellblock B)

Ikke glem håndkleet!

I dag er Don't Forget Your Towel Day, hvor man feirer Douglas Adams ved å ta med seg håndkle når man går ut.

Så langt dagen gått med på å skrive en kort fortelling om en vampyrdrepende angrepskatt som heter Fish (fortellingen er på norsk, men kattene snakker engelsk) inspirert av en scene fra "La den rette komme inn" hvor tretti katter angriper en nylig omskapt vampyr.

Selve boka anbefales for alle med sterk mage, den har vist seg å være en syk, syk, og svært interessant bok (om noe kvalmende i deler... en av de viktigste bikarakterene pedofil, noe som gir sitt preg på boka). Hvis du likte filmen, vil du like boka. Den er mye mer menneskelig enn filmen, samtidig som den er mer brutal. En merkelig balansegang, som fungerer for meg. Jeg hadde aldri trodd jeg kunne bry meg like mye om livene til femti år gamle alkoholikere som de to tolvåringene historien egentlig handler om.

Dagens nettside

Daily Science Fiction

Snublet over ved en tilfeldighet via Absolute Write Water Cooler. Jeg forelsket meg helt i siden etter å ha lest denne fortellingen: The Instructions, som er kort, morsom og herlig. Jeg vil kunne skrive slik!

Dagens sitat: Doctor Who

"Biting's excellent - It's like kissing, only there's a winner."

Å bli en god kritiker

Dette er et problem jeg har hatt den siste tiden. Jeg har funnet mange bra sider med fantastiske mennesker som har plukket fra hverandre det jeg har skrevet og vist meg hvorfor det ikke fungerte. Og hver gang jeg forsøkte å gjengjelde tjenesten, har jeg følt jeg kom til kort. At jeg var for detaljert, for aggressiv, for streng og for hard. Dette har fått meg til å lete etter en liste over hva som gjør en god kritiker. Da jeg ikke fant den, lager jeg en selv.

De to første punktene kan kokes ned til setningen "Husk at det du kritiserer er en annen persons hjertebarn", men med hver sin klausul:

1) Ikke ta sure kommentarer personlig.
Lik maleren som skar opp bildet av tyrefekting når han ble fortalt at oksen var alt for liten i forhold til matadoren vil ikke forfatteren like deg med en gang kritikken er gitt. Så lenge de ikke erklærer at takket være deg har de brukket alle blyantene, plukket bokstavene T og E ut av tastaturet og aldri kommer til å skrive igjen, går det helt fint. (Hvis de erklærer dette, ignorer dem. For det første ba de selv om kritikk, for det andre finnes det mange strengere kritikere enn deg selv der ute. Lesere, for eksempel. Maleren som massakrerte sitt eget bilde, solgte senere delen med oksen på for en ganske bra penge, så aldri så galt og alt det der.)


2) Vær forsiktig med hvordan du ordlegger deg!

* Unngå imperativ, og ordene "du må / skal / trenger /kan ikke /burde ikke". Dette gjelder spesielt på internett, da alt kan oppfattes annerledes enn du mener det.[1]

* Vektlegg at dette er din mening, at selv om det ikke fungerte for deg, kan det være andre som er uenige.

* Hvis det er noe som er generelt feil, fortell dem det på en høflig måte. Det er forskjellen mellom "Du må virkelig lære deg grunnleggende grammatikk før du poster noe offentlig!" og "Jeg la merke til at du har en tendens til å skrifte verbtider i løpet av en paragraf, f.eks. [eksempel] og [annet eksempel]."

* Husk at det er verket du kritiserer, ikke forfatteren. "Teksten grep meg ikke fra starten av" vs. "Du klarte ikke gripe interessen min fra starten av" - i det siste eksempelet oppfordrer du til å gjøre det personlig, noe som aldri er en god ide.

Dette punktet er spesielt viktig hvis du kritiserer noe som er ett irritasjonsmoment for deg, noe som bringer meg til regel tre:


3) Ikke kritiser noe du hater.
Jeg har en personlig liste over ting som driver meg til vannvidd. Ting som får meg til å legge fra meg en bok som ellers virker interessant, og faktisk hate den litt.[2] Noen av disse tingene er forskjellen mellom god og dårlig skriving (hvis du har mer enn tre adjektiv i en setning bør du ha en sabla god grunn for hver av dem!), men de fleste er kun ting som jeg gremmer meg over og andre synes er helt ok (hvis forfatteren har navn med apostrofer på første siden, leser jeg ikke boka. A'llaina kan være den kuleste heltinnen i noen bok noensinne, og jeg kommer uansett ikke til å lese et ord. Før du sier noe; jeg er klar over at jeg er sprø.)'

Alle har noe de hater. Ikke prøv å omvend en forfatter fra å skrive chicklit bare fordi du foretrekker fantasy (eller omvendt), og ikke korriger apostrofer i navn og stedsnavn bare fordi du hater dem.


4) Hvis teksten er helt håpløs: fokuser på det store bildet.

Og hvis teksten ikke er helt håpløs: fokuser på det store bildet. Min største feil som kritiker er at jeg flikker på ord og "maler skuta" når det er hull i baugen. Ta de store tingene, ignorer "forbedring" av setninger, spesielt da det ofte fører til at du "fikser" ting så de høres mer ut som om du har skrevet dem selv (dette er ihvertfall min erfaring).


5) Still spørsmål!
Ikke fordi du nødvendigvis trenger svar, men fordi det er spørsmål du stiller deg selv mens du leser teksten. Hvis det plutselig kommer en ninja hoppende ut av buskene og du spør deg selv "Hvor kom ninjaen fra? Var ikke dette en historisk romanse?" så er det faktisk en god ting å spørre forfatteren om dette. Det er mye bedre å legge feilen til deg selv ("Gikk jeg glipp av noe? Hvor kom disse ninjaene fra?"), fordi av og til er det en setning du har hoppet over, og du ser da mindre ut som en dust enn hvis du prøver å belære forfatteren. Det er også en god måte å vise frem plothull uten å være en alt for stor besserwisser.



Annen lesing:
* critters.org: diplomati, ordvalg og "hva du gjorde galt, med eksempler"
* Sierra Godfreys "Toxic Critique Group"
* Rich Hampers "How To Cope With Critiquing"

Det er sikkert MANGE flere punkter som trengs på denne lista, så hvis du har noen tips så er kommentatorfeltet åpent og lengtende!

Ting jeg hater:

Søvnløse netter fører til mye rart, så hvorfor ikke en liten hatliste? Merk at denne er ment useriøst, kun mine personlige irritasjonsmomenter i bøker, og da spesielt fantasy/scifi. Hvis du er uenig i / har ting du selv har lyst å sette på listen, føl deg fri til å legge til i kommentarene!

1) Apostrofer i navn (spesielt i stedsnavn).
Når du kaller ørkenen din for Ser'hala får det deg til å høres ut som om du prøver å leke Waliser. Slutt med det. (Denne er VELDIG personlig, og totalt ubegrunnet.)

2) Adjektiv og adverb-syken.
Hvis du har en knivslire som er laget av mykt, sterkt sort lær, har jeg ikke lyst å høre om den.

3) Ikke-eksisterende fremmedord.
Det helten din holder er en kniv, ikke en segob. Hvis det er en grunn til at ordet kniv (eller dolk, sverd, bajonett, katar, sai, kukri, kris eller lignende) ikke strekker til, beskriv det som gjør den spesiell og legg til ordet dolk.
Jeg har en helt spesiell regel for fantasy og science fiction: hvis du har mer enn fem ikke-eksisterende ord i løpet av de to første sidene av en bok, kommer jeg ikke til å lese den. Jeg har gått fra reglen to ganger, for Anthony Burgess' "A Clockwork Orange" og Axel Jensens "Lul", som begge er skrevet på ikke-eksisterende språk (og begge er fantastiske bøker).

4) "Heltinne foran speilet"-beskrivelser.
For det første er jeg egentlig ikke interessert i hvordan helten din ser ut. Så lenge det ikke er relevant for fortellingen, trenger jeg ikke vite at hun har fregner, knappenese eller smilehull. Hvis hun stopper opp foran speilet og beskriver alt fra skostørrelse til museflettene sine har du mistet meg. Jeg bryr meg ikke døyten! Fortell meg det som er absolutt nødvendig, og så lite som mulig mer.
(Dette fører til at jeg har den motsatte feilen; så få beskrivelser at det blir vanskelig å forstå grunnideer for karakterene mine. En av karakterene mine er sytten år gammel, men prater som en gammel gubbe. Det er absolutt nødvendig at jeg forklarer at han er sytten før leseren får ideen at han er sytti.)

5) Prologer.
Nok en som ikke gir mye mening, men irriterer meg grenseløst. De er sjeldent relevant, sjeldent like gode som resten av historien og svært ofte lange. Det er først denne måneden, ved å snakke med en annen som også hatet prologer, at jeg fant ut hvordan man unngår disse: hopp direkte til første kapittel. Det sier kanskje litt om hva slags leser jeg er at dette aldri har slått meg før (jeg er typen som til og med leser forordet, selv om jeg har lært å vente til jeg har lest resten av boka så jeg ikke blir fortalt slutten før jeg har begynt på boka.) Så langt har jeg lest én epilog jeg faktisk likte, og den var akkurat litt over en A4 side ("Shade's Children" av Garth Nix).

6) Epiloger.
Mitt hat for epiloger er ikke på langt nær så dypt som det for prologer, men er samtidig mer logisk da det stammer fra to bøker jeg personlig mener ble helt ødelagt av epilogene sine (siste Harry Potter boka og "Lost Souls" av Poppy Z. Brite, selv om epilogen i sistnevnte tilfellet var bokas minste problem (la oss si det sånn: far-sønn incest burde komme med advarsel bak på boka)). Jeg vil ikke vite hva som skjedde lenge etter boka var over, det har jeg lyst til å finne på selv.

7) Ingen slutt.
Selvfølgelig teller ikke min anti-epilog stanse hvis forfatteren ikke har en skikkelig slutt på boka. Hvis plottet handler om en jente som rømmer fra de som har tatt henne til fange og går i månedesvis for å komme tilbake til leiren hun ble kidnappet fra, så holder det ikke å slutte boka i det hun kommer til leiren og finner ut at den er nedbrent og plyndret. Dette er ikke en slutt! (Jeg skulle ønske jeg husket tittelen på den boka, men av en eller annen grunn er dette mest populært i barnebøker, og jeg leste den når jeg var tolv.)
Også nominert er "Onkel Robinson" av Jules Verne, hvor siste side kunne fortelle meg at "dessverre døde forfatteren før han rakk å fullføre manuskriptet for denne boka, men siden det var en så trivelig bok tenkte vi at vi skulle publisere den allikevel. Denne historien har mye til felles med "Den Hemmlighetsfulle Øya" av samme forfatter." Greit nok at dette fikk meg til å lese min første roman på over 300 sider, men jeg var ÅTTE! (Jeg har fremdeles ikke tilgitt forlaget for å ikke nevne dette tidligere. De neste fem årene leste jeg alltid den siste setningen først, bare for å forsikre meg om at de ikke inneholdt ordene "død forfatter". Første ordene jeg leste av Ringenes Herre var ""Vel, jeg er hjemme," sa han." Selv om jeg ikke var klar over hvem det var som sa det, var jeg derfor dønnsikker på at Frodo kom til å overleve hele greiene, noe som var ganske antiklimatisk i en så dramatisk bok.)

8) Gebrokken Engelsk.
Hovedproblemet mitt med karakterer som ikke har engelsk som morsmål er måten de snakker feil på. En franskmann ville aldri sagt ting som "We go in the plane, oui?" når "ja" er ett av de femten første ordene du lærer på et nytt språk (ja, nei, takk, unnskyld, skål, tallene 1-10). Selvfølgelig vil ikke syntaksen deres være perfekt, og preposisjoner er ofte det siste man mestrer. Men syntaksen vil ofte være adaptert fra morsmålet deres, og de vil kun krydre setningene med ord fra deres eget språk når de ikke kan ordet på Engelsk. "We go in the... avion?" gir mye mer mening.

9) Skrevne dialekter.
Som russere i en James Bond film, finnes det noen karakterer som ikke får lov til å snakke skikkelig engelsk. Disse er ofte franske, russiske, skotske eller irske, og dialekten deres blir radbrukket til tolvte grad. Franskmenn uttaler aldri bokstaven H, russerne legger til -ski på slutten av alle ord og britene klarer ikke si en eneste setning uten å legge til "bloody" eller "pip pip".
For dialekter er regelen enkel: ikke overdriv. Beskriv at de har en irsk lilt heller enn å forsøke å skrive den, da det ofte blir karrikert og irriterende. Samme for franskmenn og russere som snakker engelsk. Og hvis du har lyst å bruke et ord som er spesifikt for den dialekten (mate, bloody), bare ikke gjør det. Eventuelt finn en brite og sjekk hvor ofte han eller hun bruker ordet. Du vil bli overrasket over hvor sjeldent ord vi mener er typiske for en dialekt faktisk brukes.

Tegn på at du er på et bra skriveforum:

1) L.Ron Hubbard kritiseres for ulogisk scifi istedenfor, vel, alt annet man kan kritisere den mannen for.

Korrekturprosessen

Da var vi på tredjeutkastet med enhjørningfortellingen (eller versjon 2.3 i følge dokumentene mine, etter versjon 1.0, 2.0, 2.1 og 2.2. Jeg vet ikke om jeg skal være stolt over at jeg lærer så mye eller flau over at så mye er galt!)

Så langt har hele korrekturprosessen lært meg utrolig mye om meg selv:

* Selv om jeg liker å skrive uten å ha peiling på hvordan jeg ender, betyr ikke det at jeg ikke kan stramme opp teksten etter førsteutkastet så ting blir avslørt i en logisk rekkefølge, ikke i rekkefølgen jeg tilfeldigvis fant på ting.

* Plottene mine og setningene mine trenger å slanke seg. Jeg har en tendens til å bruke sytten ord der syv holder, og å sno inn sidekommentarer som distraherer istedenfor å interessere.

* Problemet mitt er ikke at jeg er for lite kritisk til meg selv, men at jeg er selvkritisk på feil områder. Jeg stresser alltid over dialogen min og flikker på den, noe jeg har fått komplimenter for, men det hjelper lite når plottet ikke gir mening fordi jeg glemmer å nevne informasjon som er nødvendig for at leseren skal forstå plottet (som at spøkelset er sytten år gammel, ikke sytti, eller hvordan magiens verden forholder seg til vår verden, for å ta eksempler fra enhjørningfortellinga).

Det morsomme med denne prosessen er at jeg bruker mye av det jeg har lært på tidligere fortellinger, nesten ubevisst. NaNo romanen min for 2010 har plutselig fått en helt ny start, som jeg selv mener er en million ganger bedre enn den forrige. Dette skjedde takket være flere av skrivebøkene jeg leser for tiden, som alle advarte mot å begynne med hovedpersonen din i krise, da leseren enda ikke vet hvorfor han eller hun skal bry seg om dem. Thomas the Thief gikk dermed fra å tortureres i et fangehull (noe jeg ærlig talt ikke likte å skrive heller) til å traske ned en vei. Det skremmer meg nesten at jeg ikke oppdaget tidligere at det sistnevnte er bedre!

Game of Thorns (aka. jenter leser ikke fantasy!)

Som dere sikkert vet har Game of Thorns nå blitt gjort om til en tv-serie. Hvor god den vet jeg ingenting om, men jeg trenger hverken ha lest bøkene eller sett serien for å bli mektig irritert av slakten den fikk i NY Times, som går ut på at de romantiske scenene har blitt lagt til for at jenter skal se på, "av en frykt, som kanskje ikke er ubegrunnet, at ingen kvinne i live i dag ellers ville sett den" (link) (highlights). Som anmelderen nevner litt senere: "jeg kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har truffet en eneste kvinne som har protestert mot bokklubben sin og nektet å lese den nyeste boken til Lorrie Moore med mindre alle var med på å lese Hobbiten først."

Kjære anmelder: dette sier mer om ditt snevre verdenssyn (og dine venninner) enn noe annet. Hvis ikke du liker noe, kan umulig en annen kvinne like det samme! Det er jaggu ikke rart jeg ofte vitser med at jeg må være 50% gutt. Jeg liker ikke sminke, chicklit eller romantiske bøker. Jeg har et verktøysskrin under senga, og over halvparten av bokhylla mi (og alle de skjønnlitterære bøkene jeg har lest dette året) er fantasy.

George R.R. Martin sa det best: "hvis jeg kun skriver guttebøker, hvem er alle disse guttene med pupper som dukker opp i hundretall hver eneste gang jeg er et sted for å signere bøker?" (link)

P.s: tilgi de elendige oversettelsene, det er midt i pollensesongen!

For Famlende Forfattere

Jepp, overskriften er bare fordi jeg for en gangs skyld fant bokstavrim underholdende.

Visste dere at Cappelen Damm har en egen blogroll? For det visste ikke jeg, og jeg er fascinert!

Sjekk ut http://www.forlagsliv.no/. Masse om kommende bøker og bransjeprat.

Dette betyr selvfølgelig at jeg må sjekke ut om noen av de andre forlagene gjør noe lignende, men det skjer pokkermekke før eksamen! Nok tidsbortkasting nå, tilbake til bøkene (straks jeg har lest ferdig dette innlegget om anmeldere vs. forlag, selvfølgelig).

En enhjørning vokser opp - de vanskelige tenårene

Jeg er nå på andreutkastet av fortellingen min om enhjørningen. Takket være en tilfeldig kommentar fra en betaleser har hovedpersonen min plutselig skriftet kjønn, to karakterer skrives ut og jeg begynner å få et godt bilde av hva jeg trenger å jobbe med i alt jeg skriver, ikke bare denne fortellinga.

Noe av det viktigste dette har lært meg er at jeg må vente et døgn fra jeg får kritikken til jeg takker pent for den. Det tar meg ofte 24 timer å faktisk mene det når jeg sier takk! De første timene blir brukt til å gremme meg og furte, fordi jeg helt seriøst trodde fortellinga var perfekt denne gangen. Etter det leser jeg kritikken en gang til og finner ut at jeg som regel er enig i nesten alt de sier. Gjerne finner jeg samtidig ut at det ikke er vanskelig å rette opp i det som er galt.

Til nå har den eneste kritikken som faktisk irriterte meg vært en som påstod at alt med fortellingen min var fantastisk, noe jeg visste at absolutt ikke stemte, sagt på en måte som tydet på at den som sa det knapt hadde lest et ord. Det svei spesielt mye da dette var mitt katastrofale førsteutkast, hvor en av betaleserene kapitulerte halvveis gjennom fordi det var klikke umulig å forstå hva jeg forsøkte å si (han/hun hadde helt rett, og det har nå blitt rettet på).

Andreutkastet mitt ble mye bedre. Det var kortere, hadde færre karakterer (selv om jeg skal fjerne to til) og det var nesten mulig å følge både plott og karakterer. Jeg hopper fremdeles for mye fra sted til sted, men har nå klart å kutte det ned fra seks steder til fire. Eneste store feilen med andreutkastet er at jeg gikk fra å ha en for dominerende hovedperson til en som nesten var anonym. Det er slike ting vi har tredjeutkast for!

En liten unnskyldning

Dette er bare en post for å forklare hvorfor jeg ikke har blogget på over en uke. Jeg prøver å være en flink og aktiv blogger, både fordi dette temaet interesserer meg og fordi all skriving er god trening, men akkurat denne uka har jeg løpt rundt og jobbet på Bergenfest, og akkurat den festivalen prioriterer jeg over nesten alt annet. (Ja, det er SÅ gøy å jobbe der.)

Men mens jeg har forsøkt å finne bensinstasjoner i Oslo som tar lastebiler på fire meter og gått på mindre søvn og mer kaffe enn jeg trodde det var mulig å overleve på, har ting skjedd. Jeg har fått bøker i posten og biblioteket. "Story" av Robert McKee, "Thanks, But This Isn't For Us" av Jessica Page Morrell og "Self-Editing for Fiction Writers" av Browne & King. Dette skal leses i de neste ukene, og jeg har store planer om å poste mine tanker om de forskjellige bøkene her.