Norsk fantasy i USA!

Endelig har det skjedd: norsk forfatter gir ut fantasy-bok på amerikansk forlag.

More news @ Dagbladet.

Utrolig spennende at noen faktisk har gjort det vi har diskutert på skrivemøtene. Må innrømme at tittelen alene er nok til å få meg til å ville sjekke ut boka ("The Twistrose Key"), men det at hun er norsk gjør det enda mer spennende :)

Bokanmeldelse: Svein Sæters Operatøren - Knut Hauglands egen beretning. Tungtvann. Gestapo. Kon-tiki.

Den 1. april 1944 skulle Knut Hauglands liv vært over. Han unnslapp døden etter å ha skutt fire Gestapo-agenter. Da hadde han allerede vært sentral i tungtvannsaksjonen, etter å ha overvintret på Hardangervidda. Senere ble han Thor Heyerdahls nære venn, deltok på Kon-Tiki-ekspedisjonen og bygde opp det berømte museet. Knut Haugland har aldri fortalt sin historie. Før nå.

Jeg har satt meg ett mål i ferien om å lese så mange beretninger om Tungtvannsaksjonene på Rjukan, da dette temaet har facinert meg så lenge jeg kan huske uten at jeg har hatt vett til å lære noe om det. Dette har heldigvis endret seg etter ett besøk på Vemork, men overraskende nok passer ikke denne boka bare for krigsinteresserte.

Knut Haugland forteller like villig om facinasjonen for morse, hvordan radiosystemene fungerte og den gangen han tilfeldigvis ble invitert med på kino av den britiske kongefamilien. Fortellerstemmen er morsom uten å være fleipete over seriøse temaer, og Knut har en egen evne til å se seg selv i fiendens situasjon når han beskriver krigen. Her finnes ikke tankegangen om "fiender", men mennesker som ved tilfeldighetenes spill havnet på hver sin side av en kamp. Dette til tross for at broren havnet i konsentrasjonsleir og faren ikke levde til å se krigens slutt.

Delen om Kon Tiki er minst like interessant, noe jeg personlig ikke hadde regnet med. Mannen levde rett og slett et meget interessant liv, noe som reflekteres i biografien.Dette er en bok jeg anbefaler alle å lese. Det lærte meg mye nytt om krigen, og jeg føler jeg sitter med en innsikt jeg manglet før. Fire av fem stjerner, og en meget god bok!

Sverd og realisme: KLIINGG!

Første videoen i en serie om sverdrealisme. Verdt det bare for å høre ham beskrive det han kaller for "katana plonkers" i minste detalj.

Språkkyndig

Det startet med noe så enkelt som å ville gi hovedpersonen min et nytt navn. Så hvorfor sitter jeg nå og googler steder hvor jeg kan lære meg latin?

Spesielt siden jeg fant en god grunn til å bruke dårlig latin på alle navnene jeg måtte endre.

"Faeles. It's supposed to mean cat. My father gave us all nick names in Latin, as he knows the language."

"But cattus..."

"I said he knew Latin, not that he was any good at it."

Redigering

Denne sommeren har jeg ikke skrevet noe nytt, jeg har redigert.

Tretti tusen ord har jeg kommet til, og for første gang siden jeg startet på fortellingen om Scarlet, henger de sammen. Men det har tatt to måneder, og først den siste uka har tingene begynt å henge sammen. Jeg har lært mye nytt, både om fortellingen som så dann, og om karakterene mine.

De fire viktigste punktene:

1) Scarlet er en lystløgner. Bl.a. er ikke Scarlet navnet han kommer til å ha i det endelige utkastet.

2) Jeg har nå en liste med fjorten navn som må endres, utenom hovedpersonen sitt.

3) Gale magikere blir, om de gjærer lenge nok, til gale, evig-levende, overnaturlige vesener. Noen steder kalles disse alver.

4) Av og til når du tror hele verden er imot deg, har du rett. Hvis hovedpersonen min farger rødt de områdene av verdnen hans som ønsker å drepe ham, vil kartet bestå av rødfarge, hav og uoppdagede territorier.

4b) Av og til er din beste allierte også den som aller helst vil myrde deg. Bare fordi hun vil ha deg for seg selv.

Det var det, tilbake til redigeringa!

Natt hos Grieg

Månen mangler en skalk fra å være full. Innenfor er lysene slukket, bortsett fra to stearinlys og en spot ved pianoet, som nå nærmer seg 125 år. En gave til ekteparet på bryllupsdagen, smuglet inn i stua mens de selv sov ovenpå. Og siden har det stått der. Mens hagl pisket på vinduet satt Grieg ved nettopp dette pianoet og skrev sangene som nå triller ut av det, som om både pianist og piano ivrig lokker ut.

Utenfor er natta hvit. Syrinene blomstrer og duften blander seg med sjølukta. Innenfor maner pianisten frem bilder av dansende huldre og badende oterunger, hoppende geiter og travende troll. Han stopper opp og det blir fortalt om Ludvik Solkongens flytting til Versaille, og hvordan horene flyttet etter ham. Sangen om hvordan de gjemte seg i skogen, og det til slutt bare var kvinner tilbake på slottet. For mennene var i skogen med horene sine.

Fortellinger om komponisten som samlet alle sine verk i sitt hus, og huset brant. Om arbeidet som har blitt gjort for å gjenfinne verkene, enten fra halvskriblede notater, slitte bøker eller gamle radioopptak. Diskusjonene om feilene i opptakene skal regnes som en del av komposisjonen, eller om man skal ekstrapolere hvilke toner komponisten mente, ikke de han spilte.

Alt i alt en magisk aften, takket være festspillene.

Litterære verk med mer enn en solid dose galskap

http://www.cracked.com/article_19942_the-6-most-certifiably-insane-acts-writing.html

Hørt om tyskeren som skrev et anti-nazistisk verk mens han satt i nazistenes fangenskap under krigen? Verdens lengste dagbok? Niåringen som skrev ett mesterverk?

Drauger, troll og magi

• Drauger som kaster glassmaneter.
• Daudinger som kommer opp av havet for å hjemsøke mannen som forårsaket deres død.
• Fluer som utfører kommandoene til en gammel, bitter Finne.
• Oppspjåkede trollkjærringer som vil til Bergen.
• Morbide religiøse spørsmål ("Hvor mye må jeg finne av broren min før presten er villig til å begrave bitene?")

Hvorfor har ingen fortalt meg at Jonas Lie skrev om andre ting enn død og fordervelse? Disse bøkene er jo fantastisk!

Alle eksemplene ovenfor er fra eventyrsamlingen / novellesamlingen Troll, som starter med "At det er troll i mennesker, vet enhver som har litt øye for den slags.".

Fra idé til fortelling

Det startet med dette bildet.

Tittelen det ofte får er "gråtende franskmann". Det virker ikke som om noen egentlig vet når bildet ble tatt, eller hvor i Frankrike. Hvem mannen er, er et mysterium.

På grunn av mysteriet brukte jeg biter av søndagen til å google rundt etter informasjon. Jeg fant ut at bildet er et stillbilde fra en film, og at noen på wikipedia påstår han het Jerôme Barzetti, uten at noen kilde oppgis. Men det mest interessante jeg fant var et lesebrev til Life hvor en soldat under frigjøringen av Frankrike i '45 hadde sett mannen. Visstnok var han lettrørt, og gråt like hardt av å se Frankrike fritt som han hadde under okkupasjonen.

Setningen som inspirerte en fortelling kom sist i lesebrevet. "They also said that he was very patriotic and had remained a true Frenchman throughout the occupation."

Dette fikk meg til å tenke. Hvor vanskelig må det ikke være å være mannen som gråter på et ikonisk bilde i ett okkupert land? Hvis okkupasjonsmaktene vet at din første reaksjon var et knust hjerte, hvordan kan du få dem til å stole på deg?

Og der startet historien.

 On the picture taken that day, the famous one, I am the girl crying. I don’t remember the picture being taken, or the photographer who took it. I heard he smuggled a series of picture out in a computer chip hidden in his left ear. His hearing aid was found in the trash can in his hotel room the day he left. The passport he showed the authorities on leaving was fake. They are still looking for him.

Ting Eli har googlet i dag

Skriver endelig igjen, noe som fører til hyppig bruk av wikipedia og søkemotorer. Dagens utvalg:

"awesome band name" (endte opp med Vulture's Progress)

"Ether Spool" (ikke spør)

"best book titles"

"best book titles ever" (Jeg eier faktisk en av bøkene på denne lista. Gjett hvem!)

"smuggle people out of the country"